P o e s i P o r t a l e n

Nokre versjonar av Anna

2011-06-07T13:02:00.016+02:00

Anna Kleiva - Ti liknande versjonar

Jeg merker at jeg umiddelbart liker måten å skrive dikt på. Uten titler, fast tegnsetting og med linjeskift som drar deg rastløs videre med inn i teksten. En slags cool strøm av bevisshet i diktene. Det er sanselig og visuelt. Det er en god del selvkommentering og slang. Man kan vel kanskje si at de handler om en identitet som er i en veldig utvikling. I et dikt skriver hun:

(...)
eg sprang med dei gamle
ansikta mine dryssande i
komethalar bak meg
ville riste dei
av, alle mine måtar å vere Anna på
(...)
s. 58

Anna er søkende og lengter både tilbake og framover. Her finner vi lengselen etter å ligge på asfalten i vårsola igjen som hun gjorde som 15åring, og å forsvinne i bli mista av syne i Tokyo eller slå av mobilen og forsvinne:

(...)
kunne skru av mobilen og forsvinne til og med
i Sverige, eit raudt hus
i Järvsö og aldri skru på igjen
aldri skru Anna på igjen
berre liksom dra ei
hand over ansiktet og vere
ugjenkjenneleg
nytt skal, same smak
på eggeplomma
(...)
s. 59

Diktene beskriver fragmenter av kjærlighetsforhold. Det er en lek og en slags distanse i patosen, slik at det aldri blir påtrengende:

(...)
eg sto att
klassisk/forlaten
som om eg aldri hadde vore
såra før, var ei rein
lykkepille
utan tunge å
smelte på.

s. 33

Tittelen på diktsamlingen stammer fra et dikt er Anna setter ord på en lengsel etter noe mer enn det vanlige kjærlighetsforholdet:

(...)

eg har så mange slike
historier, du fins allereie i
ti liknande versjonar
åh ver litt meir
enn ei historie eg fortel
enn ei historie som kling så fint
at ho ikkje tør ende

s. 47

Dette er dikt som byr på seg selv. De er sanselig presise og en humoristisk lek med klisjèer. De har kresne bilder som viser både en livsfølelse full av tillit og sårbarhet og samtidig en leken distanse. Anbefales!

Mer om diktsamlingen her:

Http://radiorevolt.no/2011/03/programmer/dikt-ti-liknande-versjonar-av-anna-kleiva/

Alabama? av Helge Torvund

2011-04-04T18:51:00.024+02:00

lyset

du treng

finst

Med disse lakoniske ordene åpner Torvund sin nye diktsamling. Vi kan velge å se ordene i forhold til mørke erfaringer knyttet til farens død og kreftsykdommen. I all lidelse og sorg består likevel livet i sin skjønnhet: i naturen, i kunsten, i kjærligheten, i diktene og musikken. Referansene til kultur er mange i denne diktsamlingen og utgjør et slags lysende kraftsenter i boka. Det finnes musikalske referanser til Bob Dylans All along the Watchtower i "Kjøpesenteret lyser", The Shadows' Apache i "Lange Modigliane-halsar", Dylan i "What did you hear, my blue eyed son?", Olivier Messiaens fuglesymfoni i "Sampla", John Cage i samme dikt. I delen som heter Sveve ut frå sjette etasje består av fire Nokturne-dikt som betyr noe sånt som musikalske komposisjoner for å beskrive natta. Vi befinner oss på både i en konkret natt på universitetssykehuset i Stavanger, men også en slags sjelelig mørke der musikken fra Jimmy Smith, Rolling Stones, London Bach Choir, Ravi Shankar og Leonard Cohen danner utgangspunktet for lysende diktmeditasjoner.

Lyssmeden

Vi kan også se lys-metaforen som et gjentatt motiv i forfatterskapet. Her er det mest "innlysende" å se tilbake til Lyssmeden fra 1983, som var et gjennombrudd for Torvund. Smed i betydningen ordsmed. Musikk, sansing, lys, ord og følelser smelter ofte sammen i diktene til Torvund. Det musikalske finnes i sansningen av naturen: "Vårlyset hyler med iltre gitarer av vind". I teksten "Diktet syg til seg mørker" skriver han om diktet som det skulle være et instrument: "Eg legg dette diktet ned i eit spesiallaga etui av mørkt tre / fora med grøn fløyel." Og i diktet "Farveldikt 1" tar han "farvel til celloen som søv i skogens øyra". Musikk, natur og sansning flyter sammen til en intuitiv visjon. Noen ganger kommer visjonen som en kritisk røst: "Alle hjarte veit / at dette er langt heimefrå" (Kjøpesenteret lyser), mens andre ganger som i "Brått framme" som en religiøs epifani: "Alle liv er fullkomne i kvar augneblink. Kvart nå"

En urolig vandrer

Etter ca. 36 bokutgivelser får jeg følelsen av helt fra starten av boka at Torvund har behov for en slags oppsummering, kanskje fordi han ikke er redd for å ta med det personlige. I diktet "Far har reist" tar han et siste farvel med faren sin. "Alle andre år og somrar / har eg bare sett bloddropesvermaren / borti sandynene." Vi får en inntrykk at noe er annerledes. I titteldiktet skriver han: "Eg sa at eg hadde levd eit langt liv med ord i alle slags storleiker". Og i diktet "Farveldikt I" får vi en følelse av vandrerens uro:

Å seie farvel på denne måten er å venda attende for å vera
den ein er Er å reisa gjennom desse
prerafaellitiske landskapa og kjenne ein stigande song av
melankolsk glede Eg vil stå her
til eg stig fram av meg sjølv og kanskje vil det skje i form
av en rød gitar

Litterære referanser

Det er mange forfattere og figurer som dukker opp i denne diktsamlingen. Det mest tydelige er Charles Baudelaire i diktet "Alabama?" Han lanserer en slags poetikk: "På veg frå eit ord til eit dikt sa Baudelaire må me kna denne søla om / til gull". En parallell mellom Baudelaire og Torvund er at de finner gull der ingen andre i utgangspunktet leter etter det. Helge Torvund har bevisst valgt å være stedfast og være tilstede i hverdagen gjennom sine dikt, å besjele sitt nære landskap, på samme måte som Baudelaire valgte sine motiv som ingen andre romantiske poeter ville beskrive. Underverdenen i Paris og naturen i Ogna er vel i utgangspunktet samme søla. Det kommer an på poeten som knar.

En sansende poet

Det finnes mange grunner for at poeten ikke først og fremst bør være en tenker, men derimot en sanser i språket. Det er innlysende at det finnes mange gode tenkere og filosofer som benytter seg av et språk som hører begrepstenkningen til. Mens filosofen skriver sine abstrakte metainnsikter, skriver poeten konkret ut fra det som er til, det som går gjennom hans synsfelt, det han kan sanse i rommet, luften, lyset, havet og tiden. I diktet "Kontakt" prøver Torvund å fange inn den mystiske innsikten som ofte rammer poeter, en slags enhetsmystikk knyttet til det konkrete nå. "Målet er / å fylle diktrommet / diktramma / med det som gjev deg / ei kjensle av nåheit". Dette kan knyttes til zenbuddistisk oppvåkning og innsikt. Eller til den europeisk mystiker som Mester Eckhart som knytter det å være seg selv til å gi avkall på identifikasjon og bindinger til det ytre livet og åpne seg for det tidløse, konkrete nå.

Stedbundet og surrealistisk

Det er noe ved Torvund som alltid er konkret, troverdig og sanselig. Han er også en poet som i stor grad har tatt opp seg det lokale stedet: Ogna i Hå kommune. Jeg tviler ikke på at han har sett "bloddropesvermaren" ved sanddynene i diktsamlingens første dikt. Selv om han kan skrive surrealistiske dikt som "Med mor og far i frakkelomma" (s. 56) med drømmeaktig motiv, så ser jeg for meg poeten stå opp med rester av drømmer og notere ned. Det minner meg om noe som Tomas Tranströmer en gang sa i et intervju om at han hadde sett alt i sine dikt, selv hvor surrealistisk det kan være. Det er nettopp de diktene i denne samlingen som er preget av surrealisme som jeg liker best: "Kjøpesenteret lyser", "Alabama", "Med mor og far i frakkelomma" Jeg liker at Baudelaire kommer fram i skyggen av en vegg, at noen spiller høye gitarsoloer ved kjøpesenteret, at han går ombord i et lysskip... Det korresponderer også med kunstreferansene i boka: Pierre Bonnard i diktet "Bonnard", Litsa Spahti i diktet "Sampla", Paul Klee i diktet "Ein gyllen fisk". Også broren Gunnar Torvund er nevnt. Helge Torvunds forkjærlighet for modernistisk og avantgardistisk kunst, men også roen lyset i kunsten gir han, som i diktet "Sølvsmeden":

Eg stig ut

av drosjen

og ser brått

at bror min

har plassert

en fugl eit fjell

ei sol

utenfor

onkologisk avdeling

Eg går inn døra

med eit smil

Granitthodet i stilla

på venterommet

for strålebehandling

Sekundet

før cellegifta

verkar i kroppen

Redsla

for operasjonen

Og roa eg kjenner

inni meg

Her er et portrett av "lyssmeden": Paul Klees The Blacksmith:

Diktets utsigelsessituasjon

2011-02-10T13:56:00.009+01:00

Hvem sier noe?

Noen ganger er det fruktbart å danne seg et bilde av situasjonen som utgjør utsigelsen i diktet. Vi må ser for oss en situasjon som kan få innholdet i diktet til å falle på plass. Man kan stille seg spørsmålet om utsigelsen er en sentral del av diktet. Det ligger et slags detektivarbeid i det å finne situasjonen som diktet kan ses i lys av: Å belyse hvem som sier noe. I mye modernistisk lyrikk har jeg'et en tilbaketrukket rolle. Ofte kvier jeg'et seg for å i det hele tatt dukke opp. Men det skal mye til for å fjerne blikket og bevissthetens tilstedeværelse i diktet. Tekster som bryter med det ytringsaktige og fjerner utsigelsessituasjonen, krever ofte en anarkjennelse av tekstens autoritet, som ideologi, visdom og andre premisser. Ofte kan det være avslørende å stille det enkle spørsmålet: hvem sier hva til hvem. Det kan være en måte å ta avstand fra tekstens autoritet.

Et diktet barn

Monica Aastrongs siste diktsamling "Et diktet barn" er interessant i denne sammenhengen. Hvem er det som sier noe her? I tillegg til diktets jeg, kommer også barnet til orde i disse diktene: "jeg diktet et barn // det gir meg ikke fred" lyder det i åpningsdiktet. Utsigelsessituasjonen er en dialog mellom jeg'et og det oppdiktede barnet. Barnet er en stemme som dukker opp i bevisstheten til til det skrivende jeg'et: "er jeg en jente // spør barnet". Det er en tydelig mangel på realisme i barnets språk. Teksten legger ikke skjul på at stemmen i bevisstheten er en del av jeg'ets språk. Utsigelsessituasjonen som speiles er ikke en realistisk situasjon, men utforskningen av bevissthetens drama, en dialog mellom forskjellige roller som teksten kan innta eller en slags drøm der identitene forvandles og bytter roller. Hele teksten undergraver en realitisk situasjon, men samtidig må den koble seg opp mot det konkrete mor/barn-forholdet. En mann dukker opp i teksten, en farsfigur: "Det er faren min, sier barnet. Han sier at han er faren min // Du skal ikke være her, sier jeg til han."

Jeg får et inntrykk av at Monica Aasprong utforsker rikdommen som ligger der for de som lytter til bevissthetens mange krumspring og sammenbrudd. Det meste som foregår er underbevisste prosesser. Enkle handlinger i hverdagen er ofte utgangspunktet for denne underlige forvanlingen som oppstår. Det oppstår et fenomen som heter "action errors" som karakteriseres ved distraksjon og endring av en bevisst prosess med kontekst til en kontekstfri underbevisst prosess. Dette gir ofte teksten et absurd og latterlig preg som undergraver ethvert forsøk på plassere utsigelsessituasjonen. Teksten blir en utforskning av en dialogisk bevissthets relasjon til diktning.

du drømte at du ble bitt av en hund

nei sier barnet det der har aldri vært min drøm
jo, du drømte

jeg skal dikte meg ut av ditt grep

sier barnet

Diktkammeret er 10 år!

2011-02-07T21:18:00.005+01:00

Her er alle månedsvinnerne:

* 2001 - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember

* 2002 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember

* 2003 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember

* 2004 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember

* 2005 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember

* 2006 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember

* 2007 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember

* 2008 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember

* 2009 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juni - August - September - Oktober - November - Desember

* 2010 - Jan - Feb - Mars - April - Mai - Juli - August - September - Oktober - November - Desember

Ettertanke...

2011-01-03T14:38:00.006+01:00

Det kan være nyttig å minne både meg selv og andre om hensikten med denne bloggen. Hovedhensikten er å følge med på ting som skjer i Norden på poesifronten og ved hjelp av lenker og korte artikler holde interesserte lesere oppdatert. Målgruppen er mennesker som leser samtidspoesi. Kanskje fyller denne bloggen en tomrom, en manglende oversikt over utgivelser, anmeldelser og omtaler. Jeg har holdt på med dette siden mars 2005 med enkelte små avbrudd. Det som er nytt i 2010 er en såkalt Page på Facebook som dere ser bilde av under:

Det hadde vært interessant å se på mulighetene for å lage en såkalt applikasjon for iPad eller andre nettbrett. Jeg har sett at forlagene i større grad (se kolonforlag.no) legger ut smakebiter fra diktsamlingene. Gyldendal har laget en applikasjon som heter Dagens dikt. Hvis det i større grad ville vært mulig å bruke dikt fra diktsamlingene i en slik applikasjon, så ville nok vært interessant for å gruppe brukere som har denne interessen. Men applikasjonen bør nok være gratis og basert på non-profit. En eventuell utvikling, drift og kanskje lønn til innholdsleverandører ville være basert på donasjoner og støtte fra brukere, forlag og kanskje statlig støtte.

Før jeg blir for vidløftig må jeg være ærlig å si at det ikke har vært av de mest inspirerende årene siden jeg startet i mars 2005. Jeg har i perioder vurdert å legge ned hele bloggen, men nå har jeg bestemt meg for å drive fram til sommeren. Så får vi se hva som skjer..

Ha et godt nytt år!

God jul!

2010-12-24T16:36:00.001+01:00

Luke 24

2010-12-24T16:21:00.003+01:00

Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness (red)

Verden finnes ikke på kartet

Luke 23

2010-12-24T16:14:00.003+01:00

Terje Thorsen

Samtaler med en sauebonde

Luke 22

2010-12-22T09:14:00.003+01:00

Halvard Foynes

Douglasgrana i Botanisk hage

Luke 21

2010-12-22T09:09:00.003+01:00

Dan Aleksander Andersen

Evighetsarbeid

Luke 20

2010-12-21T20:00:00.003+01:00

Tarald Stein

Frikar

Luke 19

2010-12-21T19:54:00.003+01:00

Mats Skjørberg

Fra gutten som sto ved elven

Luke 18

2010-12-21T19:44:00.002+01:00

Erling Kittelsen

Diktet løper som en by

Luke 17

2010-12-21T19:38:00.002+01:00

Øystein Hauge

Stilleben

Luke 16

2010-12-15T10:19:00.003+01:00

Terje Tørrisplass

Eg bygger ikkje byar

Luke 15

2010-12-15T09:15:00.002+01:00

Monica Aasprong

Et diktet barn

Luke 14

2010-12-14T10:33:00.003+01:00

Kristine Næss

Se hva som skjer

Luke 13

2010-12-13T14:43:00.002+01:00

Hanne Bramness

Uten film i kameraet

Luke 12

2010-12-13T14:01:00.002+01:00

Eirik Skrede

Dødendøden

Luke11

2010-12-12T15:56:00.000+01:00

Jo Eggen

Stavkirkedikt

Luke 10

2010-12-10T10:28:00.004+01:00

Sindre Ekrheim

Sjøen hugsar ingen barndom

Luke 9

2010-12-09T19:20:00.003+01:00

Synne Lea

Du har et sted å løpe

Luke 8

2010-12-08T00:44:00.002+01:00

Paal Bjelke Andersen

Dugnad

Luke 7

2010-12-08T00:42:00.001+01:00

Mia Berner

Et leskur for vinden

Luke 6

2010-12-06T09:32:00.001+01:00

Ingvill Solberg

Den yngste

Luke 5

2010-12-06T09:29:00.001+01:00

Bjørn Aamodt

Avskjed

Luke 4

2010-12-04T00:00:00.001+01:00

John Mangler

Isola

Luke 3

2010-12-03T23:59:00.001+01:00

Øivind Berg

Blindedikt

Luke 2

2010-12-02T09:02:00.002+01:00

Mona Høvring

Ekornet og det vaklevorne brua

Luke 1

2010-12-01T19:24:00.003+01:00

Dikt fra årets dikthøst:

Cecilie Løveid

Svartere bunader

Prosalyrisk selvframstilling

2010-11-18T13:22:00.004+01:00

Omtale av boka Kjære deg, min kjære av Levi Henriksen

Allerede i det første diktet i samlingen tematiserer han dette med hvordan man fremstiller viktige hendelser i familien. Vi får to versjoner av hvordan han fikk vite at kjæresten var gravid. Det viser Levi Henriksens talent for å plassere hendelser i en setting med undertekst som kommenterer hendelsen. Begge historiene har et troverdig trøkk i seg: Den første ved en geysir i Yellowstone, og den andre på et hotell i Charleston foran et TV-apparat. Det at han velger å fortelle den første historien for venner og familie, viser en evne til å poetisere og forskjønne virkeligheten. Og det at han i dette diktet avslører den sanne versjonen at han ønsker å tematisere dette motsetningen mellom livsløgn og sannhet.

Diktene til Levi Henriksen balanserer mellom det lyriske og det episke med replikker og sammenhengende små historier som ofte slutter lakonisk. Diktene er satt opp med ujevn høyremarg og tittel som ofte antyder et flertydig element i teksten. Enkelte av teksten har helt klare referanser til familien og oppveksten, mens andre tekster er med på å mytologisere bakgrunnen til forfatteren. I diktet "Sliten" får vi en slik markering av tilhørighet til en sosial klasse og en generasjon.

SLITEN

Jeg kommer fra et slitent folk,
det er vi som bor i husene nærmest stasjonen,
det er oss avisene besøker
når det skal beskrive et stykke Norge
der langviseren har sluttet å bevege seg.
Det er vi som sovner på jernbanelinja
og kan alle bakveiene inne og ut av Sverige.
Det er vi som drar ned gjennomsnittet
det er vi som mangler ambisjoner
det er vi som kommer hjem bare for å gå på trygd.
Og det eneste stedet vi kan søke tilflukt,
få en liten ferie fra oss selv,
er hos Jesus eller i flaska.

(s. 28)

I dette diktet viser Levi Henriksen sin hang til lakoniske utsagn, der han zoomer inn på detaljer, korte og konsise beskrivelser som sier mye: "der langviseren har sluttet å bevege seg, vi som sovner på jernbanelinja" eller mer generelle vendinger som: "vi som drar ned gjennomsnittet, vi som mangler ambisjoner." Denne felleskapsfølelsen kommer han stadig tilbake til i andre dikt som: "Dikt med votter" der han er talsmann for en uakademisk tilnærming til det å skrive på. Men mest tydelig er tiltalen: "min kjære" i boka som binder det hele sammen som en kjærlighetserklæring i det siste titteldiktet. Det er også fine dikt til sønnen og foreldrene.

Henriksen har som kjent sterk affinitet til den amerikanske kulturen og diktene inneholder mange referanser til amerikansk kultur. Både diktene og miljøet han beskriver har disse forbindelsene. Musikalske referanser som Johnny Cash, Leonard Cohen og Ramones. Det er også mye referanser til bilkultur, filmer, cowboyer og indianere. Det er også mange bibelske allusjoner som for eks. "Fader vår" og "Job(b)s bok" som er et portrett av faren. Det hele virker som en naturlig forlengelse av miljøet han kommer fra og har en troverdighet over seg.

Noen vil nok avskrive denne type dikt som sentimentale og lettvinte, uten de store utfordringene for leseren. Boka byr også på eksistensielle betrakninger, men mangler det kresne poetiske språket som preger mange av dikterne som utgir bøker for tida. Vi trenger også at denne mer realistiske og folkelige tradisjonen videreføres. Diktning med røtter i diktere som Hans Børli. Selv liker jeg diktene som handler om sønnen; "Slalåm" og "Andre skoledag" best. Det siste diktet byr på en "høydare":

(...)
Og jeg lurer på om sønnen min
på en måte teller seg ut av livet mitt nå,
at han er klar til å starte sin sang i et rasende tempo
bredbeint med bassen løftet som en bazooka
og neglebånd som blør
mens trommene dunker som hammerslag mot tinningen.
Veien, sannheten og livet
på to minutter og ti sekunder.
(...)

2010-09-05T18:18:00.004+02:00

Påmeldte diktbøker til Kulturrådet 2010

2010-09-05T18:08:00.004+02:00

Forfatter	Tittel	Forlag
Andersen, Dan Aleksander	Evighetsarbeid	Aschehoug
Andersen, Paal Bjerke	Dugnad	Flamme
Antologi	Gruppe 10	Kolon
Antologi	Moderne islandske dikt (arb.tittel) v/K. Breidfjord	Bokvennen
Ashbery, John	Jenter på rømmen v/T. Hødnebø	Kolon
Bergsvåg, Henning H.	Over elven Tweed	Gyldendal
Berg, Øyvind	Blindedikt	Kolon
Berner, Mia	Et leskur for vinden	Kolon
Besigye, Bertrand	Og solen tilber ingen andre guder enn sin styrke	Aschehoug
Blad, Hans Petter	Marmor	Flamme
Bonde, Heidi	Sola står i kjærlighetens vindu	Licentia
Bramness, Hanne	Uten film i kameraet	Cappelen Damm
Dale, Hildegunn	Armane er mine handlingar	Samlaget
Donne, John	Eit menneske er inga øy v/Å. Bjørnstad	Aschehoug
Doppelt, Suzanne	Enga er giftig v/T. Lundbo	MargBok
Durnak, Victoria	Til Stockholm	Flamme
Eftikar S. / Walid al-Kubaisi	Mens jeg lager morgenkaffe	Communicatio
Eggen, Jo	Stavkirkedikt	Aschehoug
Ekrheim, Sindre	Sjøen hugsar ingen barndom	Samlaget
Flink, Jon Øystein	Roger	Cappelen Damm
Flock, Willy	Så skjer det	Oplandske Bokforlag
Foynes, Halvard	Douglasgrana i Botanisk hage	Gyldendal
Graves, Robert	Dikt i utvalg v/U. Farestad	Bokvennen
Grøhn, Heikki	avtalen frå den gong / skal den vere gyldig / no	Splendid
Grønhaug, Helge	Hr. Grønhaugs grublerier	Bodoni
Hafez	I vinens speil v/E. Hillestad og M. Vahdat	Press
Hagen, Torbjørn Løvik	I dager og netter	Snøfugl
Hauge, Øystein	Stilleben	Tiden
Henriksen, Levi	Kjære deg, min kjære	Gyldendal
Hodne, Einar	Kanskje en stjerne i natten	Arcturus
Horats	Odar. Tredje samling v/J. Gjerdåker	Samlaget
Høvring, Mona	Ekornet og den vaklevorne brua	Oktober
Johansen, Stig/Inge Haugane	Nedenom og volvo - og andre dikt fra Oslo	Kontur
Kielland, Rebecca	Leve gammeldansen!	Oktober
Kittelsen, Erling	Diktet løper som en by	Aschehoug
Kling, Thomas	Auswertung der Flugdaten v/?	Kolon
Klyve, Odveig	Ballistisk	Bokforlaget
Lea, Synne	dikt	Cappelen Damm
Lyngar, Mona	Et garn og en snare	Abovo
Lystrup, Geirr	Salmeboka mi	Juni
Løveid, Cecilie	Svartere bunader	Kolon
MacSweeny, Barry	Ulvetunge v/O.S. Bjørlykke og P.O. Kaldestad	Nordsjøforlaget
Mangler, John	Isola	Cappelen Damm
Nakayasu, Sawako	Texture Notes v/K. Johansen	Oktober
Normann, Roy	Dikt	Oktober
Næss, Kristine	Se hva som skjer	Oktober
Pedersen, Torgeir Rebolledo	dikt	Oktober
Roalkvam, Gunnar/Randi Tytingvåg	Min egen sang	Bokforlaget
Røsbak, Ove	dikt	Bokvennen
Schiller, Friedrich	Don Carlos. Kronprins av Spania. Eit dramatisk dikt v/K. Ødegård	Samlaget
Skjørberg, Mads	Fra gutten som sto ved elven	Aschehoug
Skrede, Eirik	Dødendøden	Tiden
Skulstad, Terje	Tiden vi lever	Cappelen Damm
Solberg, Ingvill	Den yngste	Gyldendal
Stein, Tarald	Frikar	Tiden
Stølan, Arne Hugo	dikt	Cappelen Damm
Søholt, Are Frode	Ho står i rommet mitt og brenn	Tiden
Sørhaug, Jon Olav	Det blinde punktet	Samlaget
Sørheim, Thor	Døden på andre planeter	Gyldendal
Tanikawa, Shuntaro	Alt slik det er v/L. Lundberg	MargBok
Taraldsen, Lars Erik	På dansegulvet var hun lokomotiv	Asfalt
Thorsen, Terje	Samtaler med en sauebonde	Flamme
Torgersen, Bård	Hei horunger	Flamme
Tørrisplass, Terje	Eg bygger ikkje byar	Samlaget
Vange, Arild	Annerledes enn	Aschehoug
Villa, Dario	Abiti insolubili v/T. Watz	Oktober
Villon, Francois	Testamentet og balladar v/H. Gullichsen	Villanden
Wærness, Gunnar/Pedro Carmona-Alvarez (red.)	Samtidig, på mange steder. Poesi fra verden	Oktober
Yndestad, Elisabeth	Forvillelsen	Cappelen Damm
Østbye, Berit	Kjerringrokk. Haikudikt	Emilia
Aamodt, Bjørn	Avskjed	Gyldendal
Aasprong, Monica	Et diktet barn	Cappelen Damm

Tilbake til poesien

2010-09-05T17:40:00.004+02:00

Tilbake

Etter en lang pause er jeg tilbake for å blogge litt om samtidspoesien. Det har vært godt å få det hele litt på avstand. Nå føler jeg lyst og nysgjerrighet igjen og er klar for å skrive litt om det som skjer. Foreløpig er det fint lite jeg har fått med meg. Jeg leste et dikt i Dagbladet som pirret nysgjerrigheten min. Levi Henriksen har gitt ut diktsamling: Kjære deg min kjære er tittelen. Foreløpig har jeg bare lest dette ene diktet, men det lover bra. Jeg er tilbake med omtale når jeg har fått lest diktsamlingen. Håper det er noen lesere igjen der ute etter den lange pausen. Nyt høsten...

Pause

2010-06-15T11:22:00.001+02:00

En lesning av Knut Ødegårds siste diktsamling

2010-01-22T12:12:00.002+01:00

Å komme hjem etter mange år borte

Diktsamlinga Det blomstra så sinnsjukt (2009) av Knut Ødegård innledes med at jeg-et kommer tilbake til hjemplassen: "Eg kjem med eit tog langt bortefrå /med koffert og klede og bøker // men kva er det eg søker? Her? Kva er det eg prøver forstå?" Dette diktet rammer inn diktsamlinga og resten av diktene er et slags svar på spørsmålet det reiser. Den innholder prosalyriske skisser med utgangspunkt i barndommens landskap og området i nærheten. Det andre diktet er en barndomsskisse av maleren Gunnar Haukebø, slik dikteren ser den for seg. Han forsøker å fange inn en søndag til den inntrykksvare gutten som på slutten av dagen vil tegne: "ein hemmeleg fugl / med så store så runde augo, så glødande gule i natta" Vi kan ane et mønster i diktene som skal komme. Beskrivelser av enkeltepisoder i personenes liv som bygger seg opp mot en metaforisk visjon på slutten av diktet: "Om morgonen / lettar fuglen, glid ut av denne draumen, opp / mot dei blåkvite blåsande viddene." Gunnar Haukebø (1909-93) var den første kunstneren fra Molde som var profesjonell og levde av kunsten sin, og han blir karakterisert som "Moldes første store kunstnar". I 2009 var det 100 år siden han ble født. Han vokste opp nær Molde,på gården Haukebøen nær Julsundet med utsikt mot Moldefjorden og Romsdalsfjorden med Romsdalstindene i bakgrunnen.

(Gunnar Haukebø: Selvportrett 1935.)

Farsportrett

I diktet "Grøne stær" gir han et portrett av faren som åttiåring på biltur sammen med sønnen for å gjenoppleve et krigsminne. I diktet "Pappa" går det 63 år gamle dikterjeg-et rundt i huset og leter etter faren i tingene fra kjelleren til loftet. Han finner faren i en svart uniform som ligger på loftet: " Eg glid inn under huda di, den svarte forbodne uniformshuda di // og ser meg slik i spegelbiletet, i dette øydelagte glaset som heng / i ei gamal gullramme på kottet: Der er eg i denne mosaikken av knust spegel ein forvriden sylvfarga hovudskalle under den bøygde bremmen / på uniformslua. Står i ein krig, tenkjer eg no, pappa, med deg, i deg." Som politimann i Norge under 2. verdenskrig og med sympati for NS, er det naturlig nok et problematisk forhold han har til faren. I det forrige diktet uttrykte faren en sympati for Jonas Lie i Quislings regjering: "Jonas Lie var noko anna, seier du, ein dyktig politi." I samme strofe tar faren avstand fra Quisling. Et minne knyttet til arrestasjonen av jøder i Norge kommer også fram i diktet. Mora blir beskrevet i en kort parantes som ei som "mjølka kyr under stjernene".

Psykiske lidelser

Små plasser gjør skjebnene synlige. I del 2 av diktsamlinga møter vi Lisbet (Eg kallar henne Lisbet) som er butikkdame hos urmakeren. Urverk har tidligere vært nevnt i forbindelse med faren som lagrer de "store oljesmurde urverka sine i kjellaren". Diktene i del 2 gir portrett av Lisbet, datteren Mette og faren hennes Jens. Lisbet går på det psykodempende middelet klopromazin og datteren Mette har arvet hennes sykdom og har fått diagnosen schizofren. Ødegård gir et indirekte portrett av datteren sett fra faren Jens sin synsvinkel: "eg er så redd, pappa, seier ho, ho ser at dei slaktar folk og brenner lika" og "symaskindamene lager lampeskjermer" av menneskehud. Noe jeg assosierer med en episode fra en rettsak fra Nürnberg. Mettes visjoner inneholder elementer fra Holocaust, selvforakt: "Men eg er berre ein tung bærsj. / No trekker Gud snart i snora", paranoia: "Presidenten snakker gjennom kranene mine." og abort: presidenten vil "abortera meg bort fordi eg er / mislykka, så vanskapt /foster". Hun hører stemmer fra hele verden i seg. Diktet "Om syner, røyster" toner ut med et brev til kongen. Metta har i sin naivitet bedt faren å skrive: " Kan du ikkje be kongen om å stoppa dette, pappa?"

Late bloomers

Diktene i del 3 gir portretter av paret Gunnar og Klara som er i 60-årene. Vi befinner oss i juni 1975 og avisa skriver om hærverk som er begått mot elektronisk måleutstyr som måler vannstand og antall fisker som passerer i elva. Denne leseren mistenker paret som av ukjent grunn har gjort dette. Vi følger deres ferd til Vågøy kirkegård der forfedrene til Gunnar ligger begravet. Her slår de opp et telt og overnatter. Neste morgen kommer det folk og de pakker sammen og drar tilbake. Diktet "Det blomstra så sinnsjukt" ender i et kyss mellom Klara og Gunnar. Men det ligger noe under i spørsmålet til Klara: "Kvifor gifta du deg ikkje, du då Gunnar? Vi vart liksom att." Vi får noe av svaret i neste dikt "Ho snur seg mot meg no" når vi får Klaras drømmer om kjellermannen. Onkelens overgrep mot henne som ung jente forklarer Klaras skjebne. Det er også innslag av puppe-sommerfugl metaforikk og innslag av islandsk språk. Gunnar virker som en tilbakeholden naturfagslærer som har vært opptatt av naturfaga sine. Et par som vi kan kalle "late bloomers" som får sin oppsparte del av kjærligheten. Del 3 avsluttes med et dikt om Olga, som en slags kontrast, ifølge nabokaren : "Stundom er ho heilt på styr og vil ha meg midt i fjøstida." Han utdyper metaforisk: "Nei, kona mi er full storm, ho."

Metafysikk

I del 4 møter vi arbeidsfolk på en byggeplass som jobber ute under nordlyset. En murmester mener vi kan høre solvinden fra universet. De kan høre ordene: miserere. Et latinsk ord for å ha miskunn. Diktet ender i en visjon om en himmelstige. Diktsamlinga som helhet er tilegnet Kjell Arild. Det er kanskje Pater Kjell Arild Pollestad det er snakk om. I denne sammenhengen kan dette leses som et utslag av katolsk mystikk og metafysikk. Diktet er tilegnet John som muligens er denne murmesteren. I diktet "Februar" møter vi et aldrende par der jeg-et minnes en tur i den røde folkevogna våren 1980, og der han bruker elefantene som bilde på kjærligheten mellom de to: "men eg kyste desse lippene, og eg lyfter snabelen mot vår urskogshimmel no: oooooooOOOOOOO". I "Stjernekart" får vi et selvportrett av forfatteren som 60-åring. Diktet "Dei minste" skiller seg ut. Vi får et portrett av et par med Downs syndrom når de møter jeg-et. Diktet slutter i en kontrast mellom en vitenskapelig betraktningsmåte og deres mer poetiske holdning i naturen som jeg-et slutter seg til: "Her er sol, sjåfør, som det skin i graset."
"- Det er fotosyntesen, sa eg. / Er det ein blom? song dei to med Down syndrom i kor. / Ja, klang det frå munnen min."

Portrett av et par fra en svensk pinsemenighet

Del 5 består av diktet "Stormen over Smålands skogar" der vi møter det unge paret Ingalill og Nisse. I orkanen velter et tre over hytta hennes, gjennom taket og treffer henne. Paret tilhører meningheten Eben-Ezer i Småland. Hun overlever ulykken og kaster senere krykkene på et møte. Om to måneder skal paret gifte seg i menigheten. Diktet er en slags historie om frelse for ei gudfryktig jente som tilhører en pinsemenighet i Småland, Sverige, april 2007. En del av den svensk arbeiderklasse og moderne skandinavisk virkelighet. Hun ekspederer på Coop i Markaryd og Nisse er skogsarbeider. Det virker som om poeten har lokalkunnskap og han forteller historien med en slags allvitende fortellerholdning. Dette er en snodig fortelling med referanser til Carola og salmer. Det som skiller den fra en typisk fortelling som sirkulerer i slike miljøer for å bekrefte troen, er alle detaljene. Dette diktet vil nok provosere mange med sitt eksplisitte religiøse innhold og allvitende holdninger, men jeg er ikke i tvil om at det viser oss et gjenkjennelig religiøst verdensbilde som finnes i Skandinavia i 2009.

Juleevangeliet remikset

I "Tranene drog forbi" møter vi paret Marjá og Juhánas ferd fra lengst nord i landet sørover. Hun føder et barn som har Down Syndrom. Fortellingen er en merkelig blanding av moderne og arkaiske elementer. Mye kan beskrives som anakronismer. Det er et langt prosadikt og kan minne litt om Jon Fosses Andvake, men det som sagt lagt til vår tid, til tross for at det virker som om paret lever i en slags ubestemt fortid.

Johann Grip med nye dikt

2010-01-07T13:21:00.016+01:00

Nye enkle dikt etter 6 år

På tampen av 2009 kom Johann Grip med en ny diktsamling på forlaget Oktober. Noen husker kanskje fremdeles Enkle dikt fra 2003 som ble gitt på Cappelen. Diktet "Hentet" ble kåret til årets dikt i P2 det året.

Årets samling heter Denne kjærligheten og innholder ca. 40 dikt. Han har beholdt sitt særegne oppsett i diktene med tolinjers strofer og har sin egen vri på det sentrale lyriske tema kjærlighet. Det er kanskje også en utforskning av det banale ved kjærligheten, det barnlige og tillitsfulle.

Forlagets omtale:

Johann Grip er tilbake med nok en personlig og utadvendt diktsamling. I Denne kjærligheten er temaet kjærlighet, så vel jordisk som himmelsk: Med utgangspunkt i refleksjoner omkring kjærlighet og hengivelse, inviteres leseren med på en reise bakover til barndommens formende opplevelser og frem til senere møter med Kjærligheten.

Denne kjærligheten søker seg også mot det punktet hvor tro og kjærlighet ser ut til å tangere hverandre i korte glimt – og der lukten av Gud henger igjen som svovelstripen etter et slokket lys.

Overfart med grimase

Det første diktet i den nye samlingen heter "Overfart med grimase" og har mye til felles med diktet "Hentet" fra 2003. Det er en hverdagslig situasjon der kontrasten mellom hvordan de voksne og barn oppfatter språket åpner diktet mot kontrasten uskyld og den desillusjonerte voksne verden. Det må nevnes at den femårige gutten i starten av diktet kommer med utsagnet: "Den kjærligheten, / den er god!"

utdrag fra diktet:

En liten gutt står
og napper i farens jakke

peker på
en jente med kjærlighet

på pinne -

og, herregud, faren
nikker bare fraværende (...)

Personifikasjon

I neste avdeling av samlingen personifiserer Johannes Grip kjærligheten. Han gir det velkjente abstrakte begrepet menneskelig egenskaper. Som i dette korte diktet:

Å, jeg har ventet
så lenge

sier Kjærligheten

Hørte du ikke
at jeg ringte på, du da?

De store eksistensielle grensesituasjonene kobles opp mot hverdagslige hendelser på en humoristisk og enkel måte. Det er en måte å fornye tradisjonen som ingen vil ta i med ildtang fordi det er skrevet så mye om det før. Det skal mot til å gjøre det. Og det fungerer godt for denne leseren. I delen som heter "Lukten av Gud" bruker han litt av samme metode for å ta den abstrakte forestillingen til hverdagslivet:

utdrag:

Lukten av Gud
henger igjen i rommet

som et stearinlys
slokket med fingertuppene (...)

Diktsamlinga er kanskje noe for til de som har tenkt for mye og for lenge, eller er for opptatt av formål og planer, de som har blitt fraværende i sine egne liv, blinde og døve for det enkle og barnlige som vi bærer med oss, kanskje fortrengt og fornektet, men likevel er det med oss videre og kommer til oss mellom slagene fra en femårings munn.

Det skal nevnes at han skrevet andre ting mellom disse to diktsamlingene: Romanen Den korte veien hjem kom i 2005, og i 2007 utkom romanen Reisen fra Karawankene. Johann Grip har vært redaktør i Vagant og Lyrikklubben, og har gjendiktet blant andre Catullus og Horats.

http://www.oktober.no/

Nytt nummer av Ratatosk

2009-12-24T10:37:00.002+01:00

Nytt nummer av tidskriftet Ratatosk om norsk samtidslyrikk

Noen artikler:

10 LYRIKARAR 2000–2009
Meningsløsheten en onsdag formiddag Marius Warholm Haugen om Henrik Nor-Hansen
Døden! Økonomien! Ane Nydal om Øyvind Rimbereid
Det som var er Magnus Sæther om Yngve Pedersen
Ord och kropp Märit Aronsson om Vemund Solheim Ådland
Å gjøre eller ikkje gjøre Kjersti Rognes Solbu om Kristin Auestad Danielsen
Sarah Selmer – tenker på noe annet Synne Ytre Arne om Sarah Selmer
Alle går nå Edvine Larssen om Monica Aasprong
Du er meg. Speiling og identitet Harald Nortun om Geir Halnes
Grunnen under hennes føtter Kristoffer Jul-Larsen om Rebecca Kjelland
I kamp Eirik Bergesen Dalen om Erlend O. Nødtvedt

Mail bestilling til guri@ratatosknett.org

Luke 24

2009-12-22T15:01:00.005+01:00

Samuelsen, Mathias R. Utredning om trengsel Kolon

Forlagets omtale: Mathias R. Samuelsen skriver fortellende og fabulerende dikt som beveger seg fra distanserte observasjoner av fellesskapet til beskrivelser av tette relasjoner mellom mennesker. Poeten ser med et skrått blikk på seg selv og verden og gjør sine observasjoner fra et landskap av skiftende stemninger og humør.

JEG ER LEI AV NAKENHETEN

aldri mer jenter

med bibelske navn

jeg har fått nok

av begge testamentene

nok av fortapelse

og tapperhet

for alt jeg vet må det finnes

andre tradisjoner

andre systemer

som ikke er trange av allegorier

som ikke knebler men løser opp

tolkningenes muskelknuter

og fyller usakelighetens drittprat og kjeftsmell

med sødme og sjarm og fortrolig stillhet

TROVERDIG

slik vil jeg huske deg:

du sitter i halv lotus mellom to dialekter

med for mange forslag til forbedring

som vanlig, åpen og tørst

og det eneste som er igjen

er de mørke møblene i stuen

og røkelseslukten sitter i

senere i en annen sommerby

mente en annen stupedame

at jeg kun hadde vakre venner

jeg tenkte på deg og kranglet ikke

I RIKTIG ALDER HOLDER MAN STAND

undertiden lader vi magasinene

med amerikanske lovtekster

enda vi synger godt nok på fransk

og til ære for tradisjonen

har den gamle mekanikken

spist flere av mine venner

mange har sagt seg villig

til å forføre makta

da begynner det med dette

og faller blank

Mathias R. Samuelsen er født 1985 i Trondheim. Han har gått forfatterstudiet i Bø og tar mastergrad i litteraturvitenskap ved NTNU. Utredning om trengsel er hans første bok.

Luke 23

2009-12-22T14:53:00.008+01:00

Opstad, Steinar Avhymninger Kolon

Forlagets omtale: Steinar Opstad har en helt særegen stemme innen den unge, norske lyrikken, og han bygger sitt eget poetiske univers for hver utgivelse. Dette billedlige universet utdypes og forsterkes gjennom årets samling Avhymninger. Mange vil nok se at Steinar Opstad har utvidet sitt poetiske repertoar. Denne gangen skriver han også samfunnsaktuelle dikt. Tenkning omkring klassetilhørighet, tro/ikke-tro, deltakelse og passivitet inngår som noen av de tema forfatteren behandler. Portretter av venner i livet og i litteraturen bidrar også til å gjøre denne diktsamlingen annerledes enn hans øvrige. Det er en rik og mangslungen diktsamling Steinar Opstad gir ut i år.

Steinar Opstad

Avhymninger

IBIS

Thot, med hode av en ibis,

veide de dødes hjerter

og fulgte sjelene deres

til Dødsriket

I dag som i går er det noen

som ikke får begravd sine døde

hele byer forvandles

til hauger av asfalt og betong

Men vi, Thots etterkommere,

sørger verken for gravplasser

eller følge, enda vi flyr raskere

enn flokkene med fugler

GUERNICA 1937 – BAGDAD 2003

Da USAs utenriksminister

skulle redegjøre for invasjonen av Irak

oppdaget rådgiverne at Picassos Guernica

hang på veggen bak talerstolen

og de sørget øyeblikkelig for

å dekke til maleriet

Picasso malte en hest og en stut

som løftet hodene over hauger

av lemlestede kropper

men han nektet å forklare symbolikken

han sa En hest er en hest, en stut en stut

og jeg maler bare tingene som jeg ser dem

Guernica forhindret ikke

utenriksministeren i å holde sin tale

det tildekkede bildet ble et bilde

på det vi burde ha visst

og det vi burde ha forstått

Jeg skriver og derfor deltar jeg

og siden jeg deltar

er jeg ikke et sannferdig vitne

eller sagt på en annen måte:

at jeg elsker og lider beviser ingenting

EN GOD GUD ONANERER

Atum skapte gudene av sin sæd

så fødtes de første menneskene

Men som ulykkene

inntraff på jorden

vendte de seg mot ham og brølte

«Hva gjør du mot oss, din onanist!»

Atum gråt, men av tårene hans

ble nye mennesker skapt

og snart ble Atum glemt

Menneskene fikk andre guder

guder kom og gikk

for hvert nytt rike på jorden

Jeg er av Atums slekt

og enda jeg er blant mennesker

forbanner jeg tiden som går

så hva er det med Atum

som gjør meg så glad og lattermild

som født av tårer

MAURISK BLINDHET

Fatt deg i korthet

og du vil gå med fred

står det på Alhambra-palassets murer

og hundrevis av forskere

har blitt nærsynte i arbeidet med å tyde

maurernes inskripsjoner

Her inne er det en kuppel

så høy at den tapes av syne,

skrev dikteren Ibn Zamrak

Men himmelen tapes ikke av syne

og den samme poetikken

gjelder da som nå: å skrive noen få ord

som det tar et liv å tyde

Steinar Opstad, født 1971 i Stokke i Vestfold, bosatt i Oslo. Steinar Opstad har studert tysk, religionshistorie og litteraturvitenskap ved Universitetene i Oslo og Bergen.

Bøker

Tavler og bud. Dikt, Kolon forlag, Oslo 1996
Den alminnelige. Dikt, Kolon forlag, Oslo 1998
Analfabetisk. Dikt, Kolon forlag, Oslo 2000
Synsverk. Dikt, Kolon forlag, Oslo 2002
Samle øksene inn for kvelden. Dikt, Kolon forlag, Oslo 2005
Det jeg synger om er enkelt. Dikt i utvalg med etterord av Torunn Borge, Kolon forlag, Oslo 2006
Avhymninger. Dikt, Kolon forlag, Oslo 2009

http://www.kolonforlag.no/?type=movie&ref=1140 Opplesningsvideo

Luke 22

2009-12-22T14:48:00.003+01:00

Bjørnstad, Åsmund Kvit stein Aschehoug

Forlagets omtale: Åsmund Bjørnstad sine dikt i denne samlinga har ulike tema, men dei kan alle bli kalla eksistensielle. Dikt om den konkrete verda vi ser rundt oss kvar dag - i det normale livet og i kunsten, og i minna etter dei døde hjå dei levande. Og det handlar om steinen som varar evig. Som har vore frå evig tid og vanskeleg let seg oppløyse, om vatnet som endrar seg og som gir liv og venleik.

"Kvit stein" har også 14 variasjonar, eller meditasjonar, over kvite steinar, mørke vatn frå ein hotellhage i Beijing, og 14 sonetter som nærmast tilsvarar biografiske slektstavler basert på fotografi av forfedre. Liva til menneskja bak oss i slekta, blir verande gåter i sin endelege eksistens, likevel heng dei nøye saman med våre liv.

Luke 21

2009-12-22T14:45:00.002+01:00

Helseth, Sigur d I slangedans Cappelen Damm

Forlagets omtale: Med I slangedans fortsetter Helseth sitt utforskende arbeid med språk og form, rytmer og musikalitet. Boken er en tett komposisjon dikt som søker sin gestaltning i forholdet mellom det synlige og det usynlige. Diktene skildrer skapende prosesser og tilblivelse, de spenner fra minimale sansninger til større mytologiske bilder. Tilværelsens mystikk suggereres frem, rytmisk og språklig sikkert.

Luke 20

2009-12-20T22:48:00.002+01:00

Bergquist, Kristian Dette er det vi gjør med hverandre (Oktober)

Forlagets omtale: I en diktsamling som er både behersket og insisterende, rolig og rasende, finner Kristian Bergquist et språk for å beskrive et forhold, en skade, en evolusjon. Som ved et kirurgisk grep dissekerer forfatteren tingene og menneskene ned til sine minste bestanddeler og undersøker mulige former for heling.

du peller frem et skrik

mellom de knallrøde

nevene

jag vågar skära sönder

Luke 19

2009-12-19T19:50:00.003+01:00

Fjellheim, Freddy Mennesket har korsets form Cappelen Damm

Forlagets omtale: Denne samlingen blir kalt for sakpoesi.

I sin nye diktsamling undersøker Freddy Fjellheim troserfaringen i møte med naturvitenskapelige forklaringer. Troens mysterium er like virkelig som evolusjonsteorien, og diktene tar for seg menneskelivets utvikling for å fremheve hva som står på spill under økokrisen.

”Miljøforbrytere utrydder mennesket med dødelig profitt”, heter det i et dikt. Mennesket har korsets form er en sakpoetisk behandling av troens innvirkning på livets mange faser

Luke 18

2009-12-19T19:40:00.004+01:00

Stalsberg, Tom The Electric Blue Café Aschehoug

Forlagets omtale: Stang, sene, snelle, elv og vakets ringer ved foten av der sivilisasjonen kanskje en gang rant, er utgangspunktet for denne diktsamlingen - en mollstemt reise i vemod, Tom Waits, neonfiske og jakten på lyden fra brekkets grunntone.
Samlingens ramme er en nedlagt kafé der fiskehistoriene og jukeboksen tar vare på fortellertradisjonen innen rock og fluefiske, kombinert med personlige opplevelser fra en som karakteriserer seg selv som under pari med fiskestanga.
Fiske er vennskap. Sittende ved en liten sideelv er det mulig å høre klagesanger, filosofere over krigens vesen, lytte til elvas pumpeorgel og fordype seg i en tid som var og ikke er.

Tom Stalsberg er journalist i Dagbladets kulturavdeling. Han har skrevet diktsamlinger og utgitt bøker om fotball og quizbøker. I 2009 kom han med samlingen "The Electric Blue Café", og i 2010 kommer "Men Buicken står her fremdeles" - en samling dikt, tekster og fotografier i samarbeid med Lars Saabye Christensen og Lars Eivind Bones.

Anmeldelse i Dagbladet - Thomas Marco Blatt

Han nedmonterer

jukeboksen med ørretsoul.

Vi samles ved enden av

makrokosmos i Arthurs bar

og snakker om vrakets freds-

bevarende stryk.

Hvordan vil framtidas diktsamling se ut?

2009-12-17T15:01:00.001+01:00

Mag+ from Bonnier on Vimeo.

Vi dør så langsomt...

2009-12-17T13:18:00.010+01:00

En gang i 1993 kom Bertrand Besigye med sin diktbok Og du dør så langsomt at du tror du lever som umiddelbart fikk anerkjennelse og et publikum utover den vanlige menigheten som leser diktsamlinger. Det er en frase som får folk til å tenke. Den kjente engelske poeten W.H. Auden skrev i sin tid:

If we really want to live, we'd better start at once to try;
If we don't, it doesn't matter, but we'd better start to die.

Det biologiske livet er en automatisk prosess, så lenge vi tar oss av kroppens behov. Men det å leve i poetens betydning av ordet er ikke noe som skjer av seg selv. Det er det motsatte. Hvis vi ikke tar kontroll over kreftene og valgene vi står overfor, så vil vi bli kontrollert av ytre krefter som har sine agendaer. De biologiske instinktene vil bruke oss til å reprodusere sitt genmateriale, kulturen som vi forbruker vil hevde sine verdier og institusjoner; og andre mennesker vil prøve å ta så mye energi som mulig for å fremme sin agenda, uten hensyn til hvordan det påvirker oss.

Så hva mener poeten med å leve i denne sammenhengen? Det er naturlig nok ikke biologisk overlevelsen man sikter til. To personer være i samme situasjon men fungere totalt forskjellig ut fra holdninger og måten de takler ting på. Vi trenger konkrete eksempler for å illustrere en god måte å leve på. Det holder ikke å betrakte dette utenfra. Strømmen av bevissthet inneholder grepet vi har i forhold til det vi erfarer.

I dagens samfunn har teknologien festet sitt grep på kropp og sinn. Sosiale media har nådd nye høyder og alle fra 6 til 60 år knyttes opp mot den virtuelle virkeligheten. Det norske folk finner flyt foran skjermen. Det gode liv er der ute på nettet. Internett og ny teknologi utløste en bølge med optimisme på 1990-tallet. "Vi er kroppløse på internett" var mantraet som ble gjentatt på 90-tallet. Mange år senere er teknologien på vei inn i hjemmene, skolen og på arbeidsplassene. Det nytter nok ikke å være reaksjonær. Det toget har gått. Men hvor mange poeter griper fatt i den nye virkeligheten og forsøker å skille klinten fra hveten. De umiddelbare reaksjonene i en situasjon er ikke nødvendigvis mulig å sette ord på. Gjennom å bli mer preget av teknologien har vi fått øynene opp for hva datamaskinen ikke kan gjøre på godt og vondt.

Kanskje sitter vi med ryggen til. Eller som en kjent dansk filosof sa: Livet leves forlengs, og tenkes baklengs. Vi skjønner ikke hva som skjer med oss før lenge etter det har skjedd. Vi oppdras til å benytte oss av substitutter og surrogater som Bjarte Breiteig skrev om i sin glimrende novelle "Stockholm" fra Surrogater (2000) som foregrep mye av virkeligheten som nå sprer seg i de tusen hjem. Jeg etterlyser ikke moralisme eller en begrepslig forståelse av situasjonen, men konkrete beskrivelser, humor og sanselighet med utgangspunkt i den nye virkeligheten. En fokus på strategier man kan bruke for å ta tilbake kontrollen og grepet på sitt eget liv.

nintendo sounds
from the backseat - music from
a distant future

(erik boye - 2009)

Luke 17

2009-12-17T10:27:00.002+01:00

Siri, Hege Et øyeblikk noen tusen år Kolon

Forlagets omtale: Hege Siri skriver lekne dikt som er fulle av gamle sagn og myter. Men bak denne poetiske lekenheten ligger et dypt alvor og engasjement. Hennes sjøsamiske bakgrunn har gitt stoff til mange av diktene. Det handler om jakten på en identitet. Det handler om spennet mellom gammelt og nytt, mellom minoritet og storsamfunn. Diktene skrives med stor musikalitet og poetisk nerve.

Utdrag fra boka:

HUSET

huset står uten gjerder

vinden børster sjøkorn

langs veggen

veggen drysser salt

ORDET

i boken, i ordet

finner jeg språket

og han som er ethvert brødkorn

han som tier, han som sier

er snøfnugg

som smelter i hånden

TIDEN

vinden bærer fuglene

kaster bjørkeløv i ring

sirkler meg inn

hvisker om tid

der ingen tid finnes

SPRÅKET

mor joiker ikke

men hun lærer seg språket

min mors mor joiker ikke

men hun snakker språket

min far joiker ikke

han snakker norsk

min fars far joiker ikke

han synger salmer

jeg joiker

men forstår ikke språket

min datter joiker

og snakker alle språk

Luke 16

2009-12-16T14:07:00.003+01:00

Berget, Kristin Der ganze Weg Cappelen Damm

Forlagets omtale:

Hva skjer når man demonterer klassiske identitetsmarkører som kjønn, seksuell identitet og religion? Kjærlighetslengsel og kjønnsidentitet er viktige temaer i Kristin Bergets nye diktsamling. Vi befinner vi oss i byer i Europa, i skog blant rovdyr, og både Hellige Katarina av Alexandria og jomfru Maria figurerer her. Diktene utforsker blant annet forholdet mellom skyld og tilgivelse, mellom skam og drøm.

Kristin Berget debuterte i 2007 med diktsamlingen loosing louise. Der ganze Weg er en intens og urovekkende ny samling som innfanger smerten ved det å leve, elske og håpe på en helt egen måte.

«gud skapte oss til mann og kvinne
så lettlurte vi er jeg heter tom
du heter tom dette er en
krigssone dette er skriften på
kroppen ordene har ingen lyd
jeg leser på leppene»

Luke 15

2009-12-15T10:49:00.003+01:00

Ritland, Jon Ståle Vannmerker Aschehoug

Forlagets omtale: "Vannmerker" er Jon Ståle Ritlands andre bok. Som i debutsamlingen "Kroppsvisitasjoner" bruker han blant annet et tradisjonelt «tørt» naturvitenskapelig vokabular på en ny og poetisk måte. Samlingen består av tre deler - H, 2 og O, og forfatteren skriver om vann som symbol på både det livgivende (fostervann) og det truende (drukningsdød).

Jon Ståle Ritland debuterte i 2004 med diktsamlingen "Kroppsvisitasjoner", som han fikk svært gode kritikker for. "Vannmerker" er hans andre bok. Ritland bor i Ålesund, har doktorgraden i medisin og er øyenlege

En av de få poeter som blir anmeldt i Tidsskrift for den norske legeforeningen. Og her.

Luke 14

2009-12-15T10:35:00.007+01:00

Audun Mortensen: Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det (Flamme)

bandet mitt trenger venner

i dag startet jeg et band
tenkte kanskje du var interessert
øyafestivalen 2010 er mulig
pitchfork music festival 2010 er mulig
woodstock 69 …
fniser litt
må hjem til foreldrene mine og hente gitaren først
tenker på rommet jeg vokste opp i
dette er seriøst, tror jeg
husker ikke hvem vi skulle være influert av

Hype:

«Årets beste diktdebut er også den morsomste … Flamme Forlag tok sjansen på å utgi den debutanten som mest markant bryter opp fra det samtidslyriske fellesgodset.»
– Ingunn Økland, Aftenposten

«Særdeles original utlegging av livet i nettets tidsalder … (Boka) har gode muligheter til å bli en moderne kultklassiker.»
– Erle Marie Sørheim, Klassekampen

«Mortensens diktsamling, full som den er av gjentakelser, e-poster og reelle personer, er preget av en leken, interessant og mer konseptuell tilnærming til litteratur som forlaget hans, Flamme, har gjort seg til talsmann for i flere av sine utgivelser.»
– Kåre Bulie, Dagbladet

«Audun Mortensens debut er et friskt pust av humor, galskap og energisk oppfinnsomhet … Mortensen kombinerer det strengt konseptuelle grepet med frodig villskap.»
– Sindre Ekrheim, Bergens Tidende

«Den mest overraskende leseropplevelsen jeg har hatt i år, kanskje noensinne … Mortensen (er) uhyre morsom, til tider rett og slett hysterisk.»
– Håvard Ringen, Studvest

«En del av diktene kunne nesten like gjerne vært hengt opp som kunst … Audun Mortensen (har) med denne diktdebuten gitt meg en av de bedre leseopplevelsene jeg har hatt på en god stund. Les!»
– Anders R. Christensen, Universitas

Flamme Forlags høstliste 2009 from Flamme Forlag on Vimeo.

Audun er med fra 3.20 med sin diktopplesning

Luke 13

2009-12-13T17:25:00.004+01:00

Grøndahl, Cathrine Jeg satte mitt håp til verden Gyldendal

Forlagets omtale: Jeg satte mitt håp til verden er dikt om å bli mor; om å forlate sivilisasjonen for en stund i fødestua, trille ut med et mirakel, leve i tidssoner av melk og søvn, plante barn i barnehagen, følge Pippi til danseskolen og komme hjem med Annika og tumle rundt i en tilværelse inni en vaskemaskin.

Still alle klokker!
Et barn er født i Betlehem,
i Oslo by,
i alle hjem!
Skriv ned historiene om dem
Skriv ned klokkeslettet
Still alle klokker etter dette
Still deg i begynnelsen av tiden
Og her,
hvor diktet ender på siden,
skal det ikke ta slutt,
men skrives videre
uavbrutt

Svada-ordliste om dikt

2009-12-04T13:41:00.009+01:00

Når noen skriver og snakker om poesi så har man ofte et begrepsapparat som kan bikke over i svada og bullshit. Hjelp oss å lage en liste over ord som blir brukt ofte i denne sammenhengen. Har du noen eksempler på tåkeprat? Bidragene bør være autentiske eksempler med sitat og gjerne med lenke til kilden. Så anmeldere, litteraturforskere, bloggere og artikkelforfattere bør ikke føle seg trygge. Poesiportalen kårer en vinner og sender ut en av årets diktsamlinger til vinneren i slutten av januar.

Eks: NEDSLAG – ”Hvilke nedslag har disse tekstene hatt i etterkrigstidens kulturelle miljøer?”http://www.khib.no/khib/Ressurser/Oppslagstavle/Allmenningen/Allmenningen-arkiv/En-hel-dag-om-spraak-kunst-og-poesi!
Kommentar: Og hvilke nedslag har hopperne i Telemark og er disse nedslagene nedturer? Snakk om å få en slag i trynet.

Bidrag sendes til meg på mail: erboye@gmail.com og publiseres anonymt.
Tittel i mail: Svada

Luke 12

2009-12-02T11:36:00.001+01:00

minimum av Anne Bøe (Gyldendal)

Forlagets omtale: minimum er en dristig og høyst originalt tenkt og komponert bok. Noen konvensjonell diktsamling er dette ikke, snarere kan en si at boken utgjøres av en serie poetiske variasjoner over noen sentrale motiv: Hvor skjørt og utsatt menneskelivet er. Hvor nær minimum vi mennesker kan komme, og likevel overleve. Disse motivene spilles ut både i forhold til individet og til kollektivet. Det dreier seg om alvorlig sykdom, om risikosoner, om de store katastrofene, tsunami, jordskjelv. Inn og ut av diktene veves andre motiver, personlige, mytiske, historiske. Og samtidig som det handler om livets utsatthet, handler det også om at det er sterkt, det skjøre livet, at redning kan finnes, om enn på minimumsnivå.

Luke 11

2009-12-02T11:35:00.003+01:00

Himmelen er en samling - Kjersti Bronken Senderud (Oktober)

Forlagets omtale: Himmelen er en samling er en gjentatt rørsle og en konstant omdannelse, strømning og forvandling, mellom det prosaiske og det mystiske: en uavbrutt bevegelse fra det helt nøkterne, hverdagslige og evidente til det uforståelige, gåtefulle og dulgte. Slik blir jeget i disse diktene, det som taler eller tiltales, mindre av en fast subjektivitet, enn en forbindelse, en vid sammensetning, en fortetning og en omfavnelse av varighet, endring og forgjengelighet. Det er et jeg som like gjerne kan ha feste i et landskap, et tre, en sort fugl eller et hvitt ark som i en kropp eller et sinn, og som er like nært knyttet til alt som finnes – og til alt som ikke lenger er.

«vi går lengst ut på moloen

vi står ute i havet vinden salter ansiktene

våre hvite du sier du drømte at jeg red

på en stor rød hest manen var hvit landskapet grønt

sier du mens jeg skjenker myntete og bildet av moloen

forsvinner i det lysegrønne tevannet
»
Utdrag fra "Himmelen er en samling"

Luke 10

2009-12-02T11:34:00.002+01:00

Dikt fra ei nonne - Terje Thorsen (Flamme)

BALLADEN OM VIGGO OG MARIANNE

jeg måtte også begynne et sted
og jeg stopper under et gatelys
klokka er seks
tv-en slått av
savner nonna mi
og nonna har et hjerte
og sist jeg traff deg
jeg ønsket meg også vegger
jeg klatret også opp stigen
jeg pusta også fritt
jeg fant også teorier
jeg ser heller ikke ut
nakkeskudd
klokka er halv sju her nede på grønland
parken er også en annen tid
nå vet jeg hvor h ble av
jeg lå også med brenda
jeg brukte også langerma skjorter
og jeg fulgte etter deg
jeg eier også noe
ei lita blå maskin
og jeg likte din måte å lade blikket på
faren min hadde også hender
også dem liker jeg
jeg hadde også flaks en gang
jeg ble også en hedersmann
så skrumper byen
jeg har også lyst å hoppe
og jeg reiser lett
og jeg ruller ned
og jeg kaster bilder fra meg
fortsatt under lyset
Fra bokomslaget: Det er ikke godt å si om poesien er himmelsendt eller et djevelsk redskap. I Dikt fra ei nonne mener Terje Thorsen litt begge deler: Her er paradis, her er tapte paradis og her er helvete. Thorsen (f. 1965) er mangeårig bokhandler på Tronsmo i Oslo; dette er hans debut som forfatter

Fº40

Terje Thorsen: Dikt fra ei nonne

Dikt, 80 sider.
NOK 219 / € 25

——

Terje Thorsen har vokst opp i Lillehammer og i åresvis jobbet og drevet den eneste kanoniserte bokhandel i Oslo: Tronsmo. Her har kjente forfattere og forleggere som Per Pettersson og Torleiv Grue gått sin alternative skolegang, og tjent godt på det. Nå er det Thorsens tur. Diktsamlinga Dikt fra ei nonne er ei passe hard, passe myk samling som knytter sammen forfatterens liv, oppvekst og litterære orientering. Forfatterens faktiske verden og forfatterens innbilte verden. Helter og skurker. En kjip far, en morderisk jævel, ei nonne på vent. Vi kunne kalt det Norges første skittenrealistiske diktsamling, men vi kaller det i stedet Terje Thorsens første. Eller om du vil: Null ståhei for alt.

——

klokka er seks

det er snart jul
jeg ligger i senga våken nistirrer i taket
klokka sju setter jeg føttene på gulvet
kikker ut himmelflik
en og annen stjerne
suger luft inn mellom tennene
i går var årets korteste dag
klokka åtte går jeg ut
tenker på sprukne lepper og dampende
kaffe egg brød en halvhjerta drøm
det er for tidlig å gi seg

Anmelder: «Særlig i billedspråket er Thorsen brutal og øm på samme tid … Thorsen er en selvstendig stemme, selv om han drar veksler på poetiske kortformer og kjører i beatsporet i det lange diktet ei lita blå maskin … Samlingen er ikke helt lytefri, men Thorsen sjarmerer leseren. Han kan gå med hevet hodet inn i høsten.»
– Truls Horvei, Haugesunds avis

Luke 9

2009-12-02T11:33:00.002+01:00

En intim gjengjeldelse - gjendiktet av Eirik Lodén (Ren Powell)

Forlagets omtale: Ren Powell henter inspirasjon fra både Vestens og Østens klassiske poesitradisjoner. Hun benytter her det shakespearske blankverset og en rekke orientalske diktformer – i første rekke ghazal’en med sitt særegne mønster av rytme, rim og repetisjoner. Det er noe både episk og novellistisk ved Powells lyriske talent. Hun er en mester i å risse opp scener med sparsomme streker, foruroligende situasjoner som vi ofte aner og forventningsfullt frykter bare er som toppen av Titanics isfjell. Som sin landsmanninne Emily Dickinson er hun både kryptisk og nifs. Det finnes ingenting innsmigrende ved de ubestikkelige verselinjene, akkurat som hos denne hennes søster i ånden.

http://home.online.no/~renka/ Ren Powells hjemmeside

http://home.online.no/~renka/AnimapoeticsPoems.html Animasjon + dikt

Luke 8

2009-12-02T11:32:00.003+01:00

Oldemor, du er med barn av Morten Wintervold (Cappelen Damm)

http://wintervold.blogspot.com/

Luke 7

2009-12-02T11:31:00.005+01:00

Pre-Schengensekvens Ikke-kone-brevene av Rune Berglund Steen (Oktober)

Utdrag fra anmeldelse:

”Rune Berglund Steen bryt med forventningar … Det er ei interessant historie, og det er ei poetisk nerve i den som blir skildra … Derfor er boka god: Ho er poetisk i måten å nærma seg verda på, men tillet seg å ikkje heile tida vere poetisk i uttrykket …Flink ung mann har oppfatta kva det er ein ikkje skal gjera. Og vel å gjera det likevel … Det er ein ekstra bonus at ein ikkje behøver å vera nokon van lyrikklesar for å få noko ut av dei”

HADLE OFTEDAL ANDERSEN, KLASSEKAMPEN

Luke 6

2009-12-02T11:31:00.004+01:00

Gape av Sara Li Stensrud (Oktober)

Forlagets omtale: Gape er en tekst som skriver frem verden i takt med at den forsvinner, en billedmaskin som produserer nye bilder fortere enn den rekker å viske ut de gamle. Kropper trenger inn i hverandre og stikker ut av hverandre uten å bli hele – som fabeldyr, monstre; sårbart ufullendte, men også aggressivt konstituerende. Gjennom et språk som både er konkret og konnotasjonsrikt, nedskåret og barokt, utforsker boken en dobbel bevegelse: hviske og skrike, forsvinne og komme til syne, samtidig.

Luke 5

2009-12-02T11:30:00.003+01:00

Songar av Jon Fosse (Samlaget)

Forlagets omtale: Dikta i denne boka er som songar, og skrivne for å bli sette tone til. Dei er lette og humoristiske, enkle og klare, og samtidig rommar dei djupner mot det vanskelege og alvorlege. Her er dikt om angst og splitting, aldring og drikking, og tonen er filosoferande og forsonande. Desse nye dikta frå poeten Jon Fosse er tekstar å synge, bli glad i og kjenne seg att i.

Luke 4

2009-12-02T11:29:00.003+01:00

Lys og løgn av Knut Isachsen (Kolon)

Forlagets omtale: Knut Isachsen skriver dikt med høyt språklig presisjonsnivå, kraftfulle bilder og et eksistensielt alvor som er få forunt. Diktene hans er fortettede og de inneholder gjerne dristige postulater. Det er de store temaene i livet disse diktene handler om, men hos Knut Isachsen behandles disse temaene på en frekk og overraskende frisk måte. Ja, det er en ungdommelig faen-i-voldskhet han viser. Isachsen snur og vender på våre oppfatninger om opplagte sammenhenger i livet. Han har en varhet for det skakke og rare i form av humoristiske utsagn og språklige ablegøyer

Mor ammer
Hun skiller sannheten i sannere løgner
og hersker inni meg
Hun tar meg fra brystet
binder leppene mine til ordene
Så glemmer jeg smaken
av melk og makt
og den gamle historien
om løgn og mors kjærlighet

Luke 3

2009-12-02T11:28:00.002+01:00

Sarosperiodene av Kaj Skagen

Forlagets omtale: Kaj Skagens første diktsamling på 22 år består av biografiske spor, sett gjennom kjærlighetens prisme. Sporene, eller diktene, er gruppert etter et mønster som er uttrykt i den kaldeiske observasjon av en astronomisk rytme på 18 år, 7 måneder og 10 dager, de såkalte Sarosperiodene. Tilsammen fremstilles et livsløp over omlag 40 år i tre perioder eller «porter». Glimtvis, i bilder av og tanker om erotikkens grensesprengende potensiale og dødens ubønnhørlighet, presenteres en utvikling konsentrert om ungdom og kjærlighet, tap og ensomhet, gjenvinning og fruktbarhet, resignasjon og opprør.

Luke 2

2009-12-02T11:14:00.005+01:00

I hundevaktene av Nils Chr. Moe-Repstad

Poeten griper tak i de høystemte, sentrallyriske abstraktene: havet, kjærlighet, nåde og død på sin egen måte.

Havet, alt begynner med havet.

Havet, er begynnelsen til alt

og alt kommer tilbake til havet.

«Indra, slipp det døde,

la vannet flomme over det øde.»

Midt i vannet finnes det en hvelving,

som skal skille vann fra vann.

Fra et platå holder jeg utkikk etter han

som har seilt gjennom fønikernes netter.

Han som snakker om fortida og velger framtida,

der ordspråk er underordnet alt.

Han som skriver, og kjenner alle metaforer,

som er stjålet fra rettroende,

de første og siste nedtegnet i lange linjer,

om hvor denne verden begynner,

og om hvor den slutter.

2009-12-01T21:24:00.000+01:00

Luke 1

2009-12-01T15:07:00.005+01:00

Det blomstra så sinnsjukt av Knut Ødegård

Forlagets omtale: Her er dikt om kjærleik, svik, tru og tvil. Mange handlar om par, også om kjærleiken mellom eldre. Som før hos Ødegård finn vi dikt om psykisk sjukdom, og i nokre dikt ligg det eit engasjement for ufødde borns rett til liv uansett genetiske ”feil”. Ødegårds nye dikt er som mini-romanar, med sterke, realistiske bilete – og ofte i ein balansegang mellom det vulgære og det opphøgde.

Starter opp igjen i januar

2009-11-30T14:13:00.005+01:00

Etter en periode med utbrenthet (jeg er i 100% jobb som lektor og har tre små barn), så er jeg klar for å starte opp igjen etter nyttår.

Den første artikkelen blir en slags oppsummering av dikthøsten 2009. Jan Erik Vold og 1960-tallet for hvile til en annen gang.

Her er en liten forsmak og hype:

Oslo var som
en snølykt, noe
barnehender har laget
uten voksne
tanker. Vi satt
foran Slottet; byen lå
i fonner foran oss. Du
snakket å om reise
tilbake til Ghana. Du snakket
om å reise til «Amerika» (...) Det meste
går nedover her i verden, sa du, men dette
er faktisk fucked up.

fra Pre-schengenkonsekvens. Ikke-kone-brevene

Forfatter: Rune Berglund Steen

Jan Erik Vold

2009-06-02T22:09:00.005+02:00

1965 mellom speil og speil (dikt)
1966 blikket (dikt)
1966 HEKT (dikt)
1967 fra rom til rom SAD & CRAZY (dikt)
1968 Mor Godhjertas glade versjon. Ja. (dikt)
1969 kykelipi (dikt)
1969 William Carlos Williams: LOVE (gjendiktning)
1970 spor, snø (dikt)

Jeg vil se nærmere på den første delen av forfatterskapet til Jan Erik Vold i et par essays. Det som kjennetegner denne første delen er en utforskning av diktets muligheter og et slags opprør mot en tradisjon. Jan Erik Vold utforsker et vidt spekter av uttrykk – fra konkretisme, typografiske dikt, nonsensdikt og nyenkel hverdagslyrikk til haikudikt og politisk engasjert lyrikk. Det rommer store motsetninger: kontrasten mellom den upopulære samlingen blikket og den populære Mor Godhjerta, og den knappe diktene i spor, snø og de lange prosadiktene i fra rom til rom SAD & CRAZY, fra den alvorlige krigslyrikeren i HEKT til gjøgleren i diktet "Ønskediktet" i Kykelipi. Kanskje ligger det et sterkt ønske om å ikke bli satt i bås eller bli gjennomskuet. Det er også en kjent sak av Volds dikt ofte unndrar seg tolkning i tradisjonell forstand. De har nok vært en utfordring for mange nordiskstudenter og norsk lektorer som ville presse diktformen inn i sitt skjema.

Kanskje er ikke det viktige å komme med svar i forhold til forfatterskapet, men derimot å stille de rette spørsmålene til det. Et viktig element i Volds forfatterskap er relasjoner. Han etablerer relasjoner til døde og samtidige poeter, både eksplisitt og mer som skjulte allusjoner og hilsninger. Han står i en slags relasjon til en samling poeter og skrivemåter i hver ny samling. Dette er ikke alltid like eksplisitt i de første samlingene og her ligger det nok arbeid for en del forskningsoppgaver. Et sett av internasjonale skrivemåter fikk nedslag gjennom JEV i Norge på 1960-tallet, samtidig som han var med på en skape en dynamisk diskurs rundt litteraturen i sin egen samtid.

Vi starter essayserien om JEV sekstitallssamlinger med 1965 og mellom speil og speil og stiller spørsmålet: Hva og hvem sto Vold i relasjon til når han skrev denne samlingen?

Lettvint løsning?

2009-05-12T14:41:00.002+02:00

Konklusjon

Da fikk jeg bekreftet noe jeg allerede visste: Det er ikke lett å tolke Georg Johannesen. Det ble ikke så mye som skjedde denne uka, noen få kommentarer. Enten har jeg ikke så mange lesere, ellers var idèen min litt skivebom. Ja, ja, vi får bare gå videre gjennom 60-tallet og prøve å bli ferdig på et vis. Jeg er ikke helt happy med å publisere enkeltdikt, så jeg kommer til å fjerne disse etter et par uker.

Jeg savner litt å kommentere det som skjer i samtida, men kommer til å holde på, disiplinert og målrettet, til jeg er ferdig med 1960-tallet. Hvis noen har ønsker om et neste tema, så tar jeg gjerne imot tips. Gjerne noe kontroversielt, noe som provoserer. Jeg hang meg litt opp i dette utsagnet:

Poesien i Norge i dag er mer maktesløs enn noen gang fordi den ikke når fram til noen, selv ikke til poetene. Hva poesien "bør" være er dermed uinteressant, fordi den ikke "kan" være det den kanskje burde.

Ha en fortreffelig 17.mai-helg!

Torsdag: Hos en maler

2009-05-07T10:08:00.002+02:00

På alle vegger har jeg malt vegger
Jeg tåler seksti slag i minutter
Jeg bruker gulvet til sko og taket til hatt

Jeg kløver tallerken i to
Jeg tegner med fingrene i et glass melk
Jeg legger tolv tenner på bordet i et smil

Jeg bruker opp ansjosen
gjemmer meg i boksen
og kaster en kopp i havet: min tørst

Tirsdag: De klokes panikk

2009-05-05T08:28:00.000+02:00

Vi vedtok fast avstand mellom skyene
Vi undersøkte sjøene ved å tappe vann
Vi helte vann i fløten og fikk melk

Vi forvekslet flekkene med et mønster
Vi brukte prislappene som varer
Tall ble ikke lenger nevnt i dannet tale

Vi viste hverandre dette bildet:
Helten i døren, gikk han ut eller inn?
Vi diskuterte hva som var innenfor

Mandag: Fluktforberedelse

2009-05-04T08:57:00.003+02:00

Kommoder med åpne skuffer:
Flukt fra ulykker av begrenset omfang
Skred i en grøft og flom i et fat

Hud fant vi ikke, heller ikke klær
Hauger av begynnelser sank ned
Lampene var borte, pærene lå igjen

Det som ble funnet var foret i frakken
og det som er mellom barken og veden
den hvite hinnen mellom egget og skallet

Leseoppgave: De 7 første diktene i Ars Moriendi

2009-04-28T11:16:00.004+02:00

Ars Moriendi eller de syv dødsmåter innledes med syv dikt, en for hver ukedag med titlene:

Mandag: Fluktforberedelse
Tirsdag: De klokes panikk
Onsdag: De dummes panikk
Torsdag: Hos en maler
Fredag: Hos en prest
Lørdag: Spørsmål
Søndag: Tomt hus

Diktene er bygget opp av kryptiske og originale metaforer. Det er mulig at jeg overvurderer mine blogglesere, men jeg tenkte at vi kunne tolke diktene sammen og diskutere betydningen av disse i løpet av en uke. Vi starter på mandag 4. mai med det første diktet, fortsetter videre utover uka med et dikt pr. dag, helt fram til søndag. Altså: Les de syv første diktene i samlingen og gjør deg klar. Jeg kommer til å poste diktet tidlig på dagen og så kan vi kommentere under.

Er dere med?

Svar 3

2009-04-28T11:04:00.003+02:00

1.Paal-Helge Haugen:Steingjerde (NB! ble utgitt i 1979, bloggerkommentar)

2.a.Mye. b.Mye.

3.Viktigst av alle som igangsetter da jeg var 17.

4.PROFIL-folka snudde oppfatningen av hva som er god poesi på hodet - blant poetene og de nærskyldte fans. Blant folk flest hersker vel det samme gamle regimet.

5.Poesien i Norge i dag er mer maktesløs enn noen gang fordi den ikke når fram til noen, selv ikke til poetene. Hva poesien "bør" være er dermed uinteressant, fordi den ikke "kan" være det den kanskje burde.

Svar 2

2009-04-28T10:39:00.007+02:00

Her svarer ein poet som sjølv gav ut dikt på 1960-tallet:

1. Eg ville tilrå Så seile vi på Mjøsa. Denne er det flest som kjenner. Og denne har mest som ikkje andre har.

2. Blad frå ein austleg hage? Opplagt ein del av det nye i 1965. Men for meg er diktverda her ei heller stilleståande sosial verd. Eg har aldri vori særleg haiku-inspirert, interessert kanskje, men lite påverka. I 1965 tydde Georg Johannesens surrealistiske Ars moriendi og Jan Erik Volds figurdikt Mellom speil og speil mykje meir for meg.

3. Volds innverknad i norsk poesi gjennom Volds eigne dikt er viktig, men enda viktigare på lengre sikt. Essaya hans på 1960-talet var
epokegjerande.

4. Eg analyserer tiåret som ei tid med akseptasjon og kritikk. Dette gjeld også kva som kunne "vere" eit dikt. Diktfelt - ikkje minst i Noreg - blei opna. Grunnlaget for dette var ei sosial rørsle: Men ein lyt vere spesifikk og ikkje abstrakt her. Enda eg ikkje har studert grundig akseptasjonen i 1960-åra som det viktigaste for tiåret, kunne eg nemne følgjande stikkord for ny sosial norsk aksept for: kommunisme,seksualitet og homoseksualitet, nordlendingar og russarar, dialekt, arbeidsliv, vietnamesarar og palestinarar, fredsarbeid, ungdom, forsking og vitskap. Ja, Noreg byrja å få pengar i 1950-åra, men låg elles etter. På slutten av 1960-åra var relativt avanserte litterære verk som Mor godhjertas glade versjon. Ja av Jan Erik Vold og Anne av Paal Helge Haugen store litterære "scoop". 1960-åra opna alles auga for Olav H.Hauges tema (jfr sosialt) og talent, ei interesse som seinare berre skal vekse.

5. Ja, eg er samd. Å dikte er relativt presist definert av Georg Johannesen. Likevel: Nordmenn som folkeferd har også hatt ein lang tradisjon med å dra på oppdagingsferd. Herunder kjem Jan Erik Volds ferder til Amerika og Sverige. Alf Prøysen kommenterte dette i tittelsporet "Så seile vi på Mjøsa". Men dette spørsmål 5 er ikkje noko enkelt enquete-spørsmål... Eg ville også leggje til poeten sitt forskararbeid. Eit godt døme på dette er Pål Helge Haugen sin montasje eller punktroman

Svar

2009-04-28T10:09:00.005+02:00

Her kommer det første av tre svar på enqueten jeg sendte ut før påske. Poeten foretrekker å være anonym.

1. Hvilken diktsamling ville du anbefale som den viktigste fra perioden 1960 - 1969?

Nye dikt av Georg Johannsen (1966)

2. Hva har utgivelsen av Blad frå ein austleg hage (1965) med haikudikt oversatt av Paal-Helge Haugen hatt å si for deg? Og hva tror du den har betydd for norsk poesi?

Personlig ikke så mye for meg. Men den har nok hatt sterk direkte innvirkning på Haugens egen skrivepraksis, og dermed indirekte på norsk poesi seint 60-tall, og på hele 70-tallet. Viktig som Haugen har vært.

3. Hvordan ser du på Jan Erik Volds rolle i norsk poesi på 1960-tallet?

Mindre viktig. Hans tyngdepunkt og gjennomslag ligger i 70-årene.

4. I hvilken grad endrer 1960-tallet på hvilke forventninger man hadde til hva som kunne "være" et dikt?

Nokså mye. Konkretismen, nyenkelheten, det korte diktet etc. Både på godt og vondt lever vi ennå i 60-tallsskyggen, poetisk sett.

5. Georg Johannesen har uttalt: "Å dikte henger også sammen med å diktere,
å ta seg til rette, å bestemme noe, å si noe om hvordan ting er, og hvordan de burde være."
Er du enig at dette bør være en viktig del av rollen som poet? Hvordan gir dette seg utslag i norsk lyrikk fra 1960-tallet?

Dette er nok noe G.J. sa seinere i livet. At å dikte kommer fra latin: "å diktere". Det stemmer nok for hans egen poesi, fra og med Dikt 1959. Men jeg ser ikke det store gjennomslaget hos andre poeter på 60-tallet. O. H. Hauge står nok nærmere spørsmålet enn svaret som dikter.

Enquete - svar kommer etter påske

2009-04-04T16:11:00.003+02:00

Følgende rundspørring om dikt på 1960-tallet der noen utvalgte poeter deltar kommer etter påske:

1. Hvilken diktsamling ville du anbefale som den viktigste fra perioden 1960 - 1969?

2. Hva har utgivelsen av Blad frå ein austleg hage (1965) med haikudikt oversatt av Paal-Helge Haugen hatt å si for deg? Og hva tror du den har betydd for norsk poesi?

3. Hvordan ser du på Jan Erik Volds rolle i norsk poesi på 1960-tallet?

4. I hvilken grad endrer 1960-tallet på hvilke forventninger man hadde til hva som kunne "være" et dikt?

5. Georg Johannesen har uttalt: "Å dikte henger også sammen med å diktere, å ta seg til rette, å bestemme noe, å si noe om hvordan ting er, og hvordan de burde være." Er du enig at dette bør være en viktig del av rollen som poet? Hvordan gir dette seg utslag i norsk lyrikk fra 1960-tallet?

Føl deg fri til å delta i kommentarfeltet under...

God Påske!

1965 - Blad frå en austleg hage

2009-04-03T12:28:00.006+02:00

Tidstypisk?

Det er vel neppe tilfeldig at det kommer en samling med norske versjoner av japanske haikudikt. Det finnes påvirkninger fra imagistene, fra beatpoetene og fra dreiningen i den norske lyriske skrivemåten, fra 1950-tallsmodernismens pompøse fremmedgjøringsdikt til en ny enkelhet, en besinnelse og en mer konkret tilnærming til hverdagen. Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, to av profilkretsens favoritter, hadde noe av haikupoetikken i sin skrivemåte og tilnærming til verden. Året etterpå skriver Olav H. Hauge sin milepæl: Dropar i austavind, som også er tidstypisk i den forstand at det representere noe nytt som presser seg fram og treffer sitt publikum. Innenfor rockmusikken blir enkelte album stående som klassikere: de er både nyskapende og tidstypiske på samme tid. I den sammenhengen har vel kanskje haikudiktet mest til felles med pønkens verdier. Enkelhet, hardhet, det anti-sentimentale og lite selvhøytidelig, og humoren selvfølgelig. Samtidig har haikusjangeren i denne innpakningen fått et slags høykulturelt stempel, noe som tradisjonen ikke var en del av. Den er en bevegelse i motsatt retning av den symbolske modernismen komplekse metaforer som satte store krav til leserens kompetanse og tolmodighet. Men det er ikke til å komme bort fra at haikudiktet er knyttet en aura av mystikk.

Shiori

Haikudikteren forholder seg medfølende til de fenomenene som fanger hans oppmerksomhet. Han bøyer seg bokstavelig talt ned, legger seg ned og ligger nese mot nese med frosken. Kontrasten blir lyrikk som en slags tale fra oven, der dikteren opphøyer seg selv, ser ned på og føler med i samme perspektiv. Visdommen er lagret i det metaforiske språket, en kode som indirekte kommuniserer: se så flink og klok jeg er. Hvis vi går inn i lyrikkhistorien, så er det nettopp dette som er Profilkretsens kritikk av 1950-tallsmodernistene. Mange gikk så langt at de insisterte på at man måtte gi slipp på metaforen som virkemiddel.

Når Peter R. Holm i sitt dikt "Stentid" (1962) skriver:

(...)
Jeg vil plante et lyn i klippen
og fastholde meg selv og alt i et syn,
min hånd skal rører ved all skjønnhet
og forme den til et vern mot tiden...

så er det milevis fra Jan Erik Volds "Trikkeskinnedikt" (1968):

Tenkte jeg skulle skrive et dikt
om trikkeskinner
En gang begynte jeg på ett: Byen ligger bundet
i sitt nett av trikkeskinner
- kom ikke lenger.
Går ut å se på trikkeskinnene, de binder ikke
byen fast, de ligger nedfelt i gaten
med brostein solidarisk på begge sider, gå ut
og se på byen, den er ikke bundet, byer
kan ikke bindes. (....)

Hosomi

Hva er det som strammes inn? Hva er det kuttes vekk? Det er først og fremst det å kutte vekk tanker og abstrakter, å rense poesi for det som ikke er sanselig og konkret. På midten av 1960-tallet var det nok en ubalanse. Behovet for et nytt diktspråk var prekært. Det var noe slapt og intellektuelt over diktene. Symbolspråket var tilslørt og svevende og endte ikke i en konkret virkelighet, men ble værende i sin en dunkle uvirkelighet. Her er jo Hauge og Jacobsen eksempler poeter som klarer å knytte diktene til en konkret virkelighet og renset diktspråket i større grad for abstrakter. Selv om Jan Erik Vold synes å mene at de ikke gikk langt nok, så ble disse to fremhevet som forbilder og satt opp mot 1950-talls modernistene. Det var også en kulturkamp som hadde mange forgreininger, ikke minst politiske, men den historiske framstillingen av dette vil fremdeles være avhengig av brillene som ser. Noen vil se et lyrikkpoliti som ikke tar hensyn til poetisk gemytt og forskjellige personlighetstyper. Mens andre vil se en ærlig kamp for å definere virkeligheten. Georg Johannesen uttalte at: "Å dikte henger også sammen med å diktere, å ta seg til rette, å bestemme noe, å si noe om hvordan ting er, og hvordan de burde være."

Sabi

Det ligger en anti-sentimental holdning både i haikupoetikken og 60-talls modernismen. En bevegelse vekk fra den ekspressive poeten med hang til å skrive om sitt eget følelsesliv. Og det innadvente som retter seg mot poetens tanker om verden og intuisjoner om sammenhenger. Det er en slags hardhet mot sin egen sentimentalitet og selvmedlidenhet, en vilje til å rette blikket utover mot verden og tingene, og mot den politiske virkeligheten og medmenneskene. Paradoksalt nok, har religiøse og politiske fanatikere en hang til det sentimentale. Så den hardheten som haikupoetene sikter til er ikke kynisme, men heller en slags selvdisiplin, en vilje til å ikke fremheve seg selv.

over desse markene
rann blodet frå soldatene
til graset visna

Paal-Helge Haugen

2009-03-30T12:34:00.004+02:00

Bildet - OPPRØRERE: Tor Obrestad, Paal-Helge Haugen og Einar Økland, tre unge opprørere fra gruppa kring det litterære tidsskriftet Profil, avbildet i Oslo 8. desember 1966.

Paal-Helge Haugen blir presentert på følgende måte av forlaget:

Paal-Helge Haugen er født i Valle, Setesdal i 1945. Paal-Helge Haugen debuterte med diktsamlingen Blad frå ein austleg hage (1968) da han studerte medisin i Oslo. Etter legeutdannelsen dro han et år til USA, hvor han studerte film og teater. I 1972 kom han hjem til en karriere som skulle fylles med en rekke diktsamlinger, en roman, samarbeid med billedkunstnere og komponister, barnebøker og dramatikk. Haugens bøker er oversatt til rundt 20 språk.

Studerte medisin ved Universitetet i Oslo 1964–70. Medlem av redaksjonen i tidsskriftet PROFIL 1965–67. Film- og teaterstudier i USA, 1971–72. Underviste i film- og skjønnlitterær skriving 1973–78. Frilans forfatter siden 1978. Formann i Statens Filmproduksjonsutvalg 1980–85. Tidligere formann i Den norske Forfatterforenings litterære råd, og nestformann i Norske Dramatikeres Forbund. Ble valgt til den norske representanten ved kulturmønstringa "Scandinavia Today" i USA 1982.

Han har samarbeidet med en rekke billedkunstnere (Kjell Nupen, Grete Nash, Olav Chr. Jensen, Jens Johannesen, Jan Groth, m. fl.) og både norske og utenlandske komponister (Iannis Xenakis, Atli Heimir Sveinsson, Kjell Habbestad, Bjørn Kruse, Arne Nordheim, m.fl.)

De burde kanskje vite at Blad frå ein austleg hage kom i 1965 og at det var oversettelse av klassiske haikudikt i samarbeid med Masahiko Inadomi! Jeg synes det er fint med poeter med legeutdannelse og velger den vekk til fordel for poesien.

I Norsk lyrikkhistorie 200 - 2000 presenterer Ivar Havnevik Haugen på følgende måte:

Haugen er den i Profil-gruppen som i minst grad avviker fra hovedstrømmen i norsk lyrikk. Kontinuiteten fra ekspresjonismen ved århundreskiftet er bevart, og den er beriket av vekten hans selv og hans unge kollegaer la på renhet i språkføring og billedbruk, presisjon i stilen, restriksjon av rytmen. Haugen var en av dem som brakte den japanske haiku-formen til Norge, ved å gjendikte et stort og innflytelsesrikt utvalg sammen med japaneren Masahiro Inadomi. Dette har utvilsomt vært en skole i litterær økonomi som kanskje stod i motsetning til dikterens eget poetiske gemytt, med dets følsomhet for andres sorg og med en egen sårbarhet som kommer til uttrykk i formspråket. Den orientalske disiplin har nok virket sterkt som beskyttelse mot eventuell sentimentalitet Nå er det en forståelsesfull allmenn melankoli som strømmer gjennom tekstene, med hengivelse til tilværelsens gleder og til den store europeiske kulturens frambringelser, men også med en fornemmelse av at virkelighetens lyse sider utgjør et tynt lag over en mørkere verdenssubstans, som stadig er synlig gjennom fernissen.

Det ligger en hypotese her om at Blad frå ein austleg hage var et innflytelserikt verk for samtida og ettertida, både i norsk litteratur og i Haugens eget forfatterskap.

Det kunne vært interessant å lage en undersøkelse eller utspørring blant norske poeter om verket.

Notis fra VG 18. november 1965

2009-03-19T13:50:00.005+01:00

Opplesningsaften i «Athenaion»

Førstkommende torsdag arrangerer den litterære forening Athenaion en opplesning. Publikum får anledning til å stifte nærmere bekjentskap med noen av høstens norske forfattere. Blant dem som vil lese fra sine nye bøker er Ebba Haslund (fra romanen «Det trange hjertet), Reidar Kjellberg (fra «Den store stasjon og andre kåserier» og lyrikerne Stein Mehren(Gobelin Europa), Peter R. Holm (Øyeblikkets forvandlinger) og Jan Erik Vold (Mellom speil og speil)
Møtet holdes som vanlig i Lektorenes Hus. Wergelandveien 15.

Er det noen som vet noe om denne foreningen og opplesninger på 1960-tallet?

Jan Erik Vold debuterer

2009-03-19T13:29:00.003+01:00

Henning Wærp omtaler debutsamlingen i sin glimrende oppsummeringsartikkel av Volds forfatterskap på denne måten:

Jan Erik Vold debuterte i 1965 med diktsamlingen mellom speil og speil, som innbragte ham Tarjei Vesaas debutantpris. Det som i samtiden trolig vakte mest oppmerksomhet, var de to avdelingene med figurdikt, "Rom og speil" og Frosne ord", der dikt typografisk er satt opp slik at de danner bilder: et kors, et kvadrat, et timeglass, et yin og yang tegn m.fl. Det er språkets materialitet det her fokuseres på, og ikke abstrakter som "sjel" og "ånd". Diktene fanges nettopp med blikket.
Når det gjelder de øvrige diktene i diktsamlingen, må de sies å befinne seg innenfor en tradisjonell modernistisk motivkrets, med en speilmetaforikk som problematiserer både selvidentitet og referensialitet, korrespondanse til en eventuell virkelighet der ute som man kan forholde seg til.

skal
den som drikker av sitt eget bilde løse speilets
gåte

Dette er prologdiktet til samlingen, et dikt formet som et spørsmål, dog uten spørsmålstegn og et svar gis heller ikke. Derimot kretser mange av diktene i diktsamlingen rundt problematikken innestengthet og lengsel etter kontakt. Det at diktene er tittelløse, at skilletegn ikke brukes og sidetall ikke finnes, setter leseren i noe av samme rådville stemning som diktjeget. Det er vanskelig å orientere seg i diktsamlingen, diktene flyter over i hverandre. Man merker imidlertid poetens komposisjonsvilje i en inndeling på et større plan. Diktsamlingen faller i syv avdelinger, pluss et innledningsdikt og ett avslutningsdikt. Ved at innledningsdiktet er plassert foran kolofonsiden og avslutningsdiktet etter innholdsfortegnelsen, utfordres grensene for hvor diktsamlingen starter: De vanligvis ytre markører fra forlag og bokprodusenter er innskrevet i selve diktsamlingen.

mellom speil og speil inneholder en rekke natur og kjærlighetsdikt som i et etterpå perspektiv kan sies å være utypiske for Jan Erik Vold. Flere av diktene er preget av harmoni, nesten symbiose, i en heller høystemt metaforikk eller i en besvergende klanglighet som Vold senere nettopp kritiserer, f.eks. denne: "Når natten lener seg tilbake på sitt leie over myk mørk ås [...]". Og følgende verselinjer kunne ha vært skrevet av Hans Børli eller Halldis Moren Vesaas: "slik står jeg og hviler min panne mot treet / som reiser seg rolig mot stjernene". Dette er ikke dårlig, tvert i mot vakkert, men det er en type nærværs eller inderlighetspoetikk som Jan Erik Vold senere distanserer seg fra. En slik korrespondanse jeg natur kosmos tilhører et romantisk univers og ikke en dennesidig modernisme som Vold ellers representerer.

1965 - Tre utgivelser med tyngde

2009-03-19T12:35:00.005+01:00

Speil, dødssynder og haiku

Det skjer en rekke ting i 1965. Jeg må innrømme at jeg ikke har oversikten over alt som skjer. Men noen av de viktige ting jeg vil fokusere på er:
- Jan Erik Vold debuterer med mellom speil og speil
- Georg Johannesen plasserer en påle i norsk litteraturhistorie med diktsamlingen: Ars Moriendi eller de syv dødsmåter der han tar for seg de syv dødssynder.
- Paal-Helge Haugen gir ut haikusamlingen: Blad frå ein austleg hage som bestod av oversatte haikudikt fra den klassiske østlige arven. Den består også av et informativt forord av Masahiko Inadomi som tar for seg i fire store i japansk tradisjon.

En haikuklassiker:

gammal dam
ein frosk hoppar
lyden av vatn
(basho/paal helge haugen)

Her er et eksempel på den spesielle tredelte formen som diktene i Ars Moriendi har:

Astrid blomstrer

2009-03-17T14:24:00.004+01:00

Hovedskikkelse i etterkrigsmodernismen

Astrid blir av litteraturhistorieskrivere regnet som en av de sentrale poetene på 1950-tallet i Norge. Når hun får kritikerprisen i 1964 er det norske lyrikken inn i et formskifte. Diktene i Frokost i det Grønne virker veldig femtitalls når vi leser dem idag, men det blir jo en slags etterpåklokskap. Hun har kanskje mye til felles med Kate Næss sin første samling. Selv om hun i noen dikt beskriver angst og fremmedgjøring: "Plutselig nakne / gult seende lyspærer. / Rykker meg løs. / Vekket av veggenes / rykkende svinginger.", så blir det mye have og blomstrende metaforer i lyrikken hennes. Det viser seg også i valg av konservative riksmålsformere i diktene. Hun frigjør seg ikke fra generasjonen hun debuterer i og har ikke et personlig nok uttrykk til å løfte seg ut av litteraturhistorikernes merkelapper og kategoriseringer. Kanskje viser det også at kritikerne på 60-tallet fremdeles letet etter 50-tallets poesimarkører når de ville vise kvalitet. Men nok etterpåklokskap. Her er et dikt fra 1964-samlingen:

BLOMSTRENDE FRUKTTRÆR

Trær som blomstrer som nerver på sprang gjennom huden.
Erindring som engler med hånd under kinn på en sky på en reise.
Fornemmet av flokker av snehvite hjorter
flyktende gjennom min have.

Fra denne evinnelig aldri-hvilende jord
strømmer saftene til mine fotsåler.
Mine føtter vil kjenne muld under neglene.
Mine føtter vil danse.
Leggene lystrer de gressgrønne klimpringer.
Lendene lytter. Hoftene hører
det groendes tromminger.
Blomsterblad flagrer i mine armers blod.
Fra mine henders fingergrener
springer fullblods roser.

Trær som blomstrer som rosa-springende
svanevingede musling-susende
danserinner som tåspiss-glidene flykter gjennom min have.
Med fruktsmak på tungen. Jeg er dem alle
i en blomstring som bar den hvite sne kan stanse.

("Blomstrende frukttrær" fra Frokost i det grønne 1964)
av Astrid Hjertenæs Andersen.

Her blir Astrid ett med sine organiske metaforer og som en slags sjaman beveger hun seg inn i trærne og dveler sevjestrømmen. Hun tar opp arven fra romantikken og blander det med et høymodernistisk uttrykk. Sinn og natur smelter sammen og viser en måte å være tilstede i verden på. Jo nærmere naturen, jo mer autentisk, virker det som. Her finnes ingen brødristere eller kaffekjeler med vinger, men frukt og vin inntas til frokost i en tidløs atmosfære. Paradokset er ved å være tidløs blir hun fanget av sin egen tid og blir tidstypisk. Tida er i ferd med å løpe ut for 50-tallsmodernistene. Georg og Jan Erik står i kulissene og varsler en ny tid og en ny mer hverdagslig, enkel og konkret modernisme.

PS. Økland om poetikk

2009-03-17T09:12:00.005+01:00

Utdraget er hentet fra boka Dialoger som kom 1993. Intervjuer er Alf van der Hagen:

Har du en poetikk, Einar Økland?

- Ja, det er eit spørsmål eg verkeleg har stilt meg sjølv og prøvd å svare på. Eg trur at eg har det - i praksis. Hovudtrekka i min poetikk er å avvise normative, kategoriske utsegner om litteratur, korleis den ideelt sett bør vere. Eg er stort sett orientert ut frå det negative: I alle fall ikkje slik, i alle fall ikkje slik! Eit godt dikt er eit dikt som ikkje er dårleg. Ei godt dikt er eit dikt du ikkje kan avvise. Ei anna utgangspunkt er at eg vegrar meg mot å trekke forhasta og kategoriske konklusjonar. Eg skjøna tidleg at eg må leve med mange stilartar, og med mange opne og uløyste spørsmål. Sjølv om eg ofte seier at alle forfattarar eigentleg er filosofar, er eg eigentleg anti-filosof. Fordi så mange filosofar landar på ei standpunkt, ei livsforståing, ei heilskapsforståing. Eg graviterer ikkje mot dette. Derimot ser eg gjerne at ein tar ansvar for sine handlingar - det er eit anna utgangspunkt: Eg er stort sett ansvarleg. Ein skal kunne grunngi det ein gjer, eller i det minste sjå forlengingar og konsekvensar av det ein gjer - eit stykke på veg. For meg har dette ført til - enda så glad er i brotet og i det punktiforme - at eg bruker normalsetningen ein god del meir enn mange av mine kolleger. Kanskje mykje meir enn eg sjølv liker å sjå i augene. Eigentleg har eg utforska normalspråket meir enn det nokon kallar det eksperimentelle, det knuste, det fragmenterte. Dette kan eg sjå i dag. Grunnen er at eg ikkje ser nokre gyldige og haldbare alternativ til det. Eg går heller aldri så langt bort i språket mitt, at eg ikkje ser at det kan ha tilknyting til samfunnsforholda. Eg har som sagt brukt normalsetningen mykje meir enn eg hadde planlagt å gjere i livet. Eg har vore kritisk til språket, trudd det var nedslite og ubrukeleg. Og så har eg meir og meir skjønt at normalspråket er nærmest utømmeleg, det er det mest uttrykkskraftige vi har. Det er vi som brukar det som sviktar, om det ikkje kan nyttast. Men eg har vore innom mange poetikkar. Prøvd meg fram... Ein vil alltid finne eitt eller to dikt av ein heilt annan type enn det mest vanlege. Det som ein gong skal gå gjennom dikta mine, vil finne at Einar Økland har vore ein slags Kilroy: " Har har vore konkretist her, nyenkel der, surrealistisk der." Nokre dikt er sjølvsagt situasjonsbestemte replikkar til andres dikt, til andres poetikkar eller svar på tenkte utfordringar. Men eg har aldri kunna halde fram som om eg hadde funne min eigen stil. Eg har aldri trudd det gjaldt å finne fram til noko som skulle vere meg sjølv, og deretter halde på med dette. Tvert i mot, den dagen eg finn noko slikt, då sluttar eg. Alt tyder på at om eg fekk til noko som var heilt perfekt eller gyldig til all tid -da vil det vere det siste eg gjorde. Eg ville ikkje reprodusere det. Det ville stri mot det eg trur på. Men dette er innsida av skrivinga, den private. På utsida er eg practicus, ein situasjonsavhengig råstoffleverandør.

Billy Collins korrigert (på scenen)

2009-03-16T00:21:00.001+01:00

1964 - Frokost i det grønne

2009-03-12T14:43:00.004+01:00

I 1964 fikk Astrid Hjertenæs Andersen kritikerprisen for "Frokost i det grønne". Det gjorde meg nysgjerrig. Øystein Rottem beskriver samlingen i snl.no:

"Et enklere, mer anskuelig og deskriptivt billedspråk preger Frokost i det grønne (1964), der naturopplevelser og inspirasjon fra musikk og billedkunst fortsatt spiller en viktig rolle. I flere dikt stilles konkrete bilder konjunksjonsløst ved siden av hverandre – “En naken klippe. Strand. Et sus av stillhet.”, og de lange setningsperiodene er erstattet av setningsemner."

Ut og inn av natur

2009-02-25T19:04:00.004+01:00

Gjennom hele forfatterskapet er Økland i dialog med naturen, men det er alltid med en original vri etter vendingen i forfatterskapet. Han vender ikke tilbake til det ekspressive og sentrallyriske som preget inngangen til forfatterskapet, men kanskje ligger det der likevel.

Naturen der ute - den store som ventar - med alle sine kretsløp og utsikter: Ein garderobe. Her heng dei store kjenslene når dei ikkje blir nytta. Her i naturen - den store - heng venleikskjensla klar, ingenting er for lite for den. Her heng den store attkjenningsgleda, her angsten, her nytinga av å puste, her den kosmiske einsemda, her lengten, lengten til kva som helst. Kjensler ein ikkje finn att, eller som er i vegen om ein hengjer dei frå seg innadørs. Men ute i garderoben heng alle trygt. Det krevst berre at ein har med seg sitt eige påskot, så får ein utlevert akkurat den kjensla som passar

(frå Når ikkje anna er sagt 1991)

Det er kanskje en av de største bragdene med forfatterskapet til Økland, at han viser vei ut av naturlyrikken og inn i den igjen: som en kokk, som etter sine reiser ut i verden, kommer tilbake og fornyer norske mattradisjoner.

Det øklandske

2009-02-25T18:38:00.003+01:00

Det er først med diktsamlingen Vandreduene at Einar Økland vender seg bort fra den klassiske naturmetaforikken og det litt høystemte toneleiet som preget de to første samlingene. Vi møter dikt som har en litt slentrende og uhøytidelig talemålsrytme:

ÅTVARING TIL DEI SOM FØRER EIT USUNT LIV

det er usunt å døy
det vil lett spreie seg
og bli ein mote
til slutt blir det jamvel ein vane
heilt ureflektert

og så fører det gjerne med seg
ein lei pessimisme
ein trur liksom ikkje lenger
på det evige liv

(fra Vandreduene 1968)

1963 - Einar Økland debuterer

2009-02-23T10:29:00.007+01:00

I 1963 debuterer Einar Økland med diktsamlingen "Ein gul dag". Det er starten på et langt og viktig forfatterskap i norsk litteratur som spenner over flere sjangre. Han har selv uttalt (husker ikke helt hvor) at han ikke var helt fornøyd med debutsamlingen. Han hadde muligens ikke ennå funnet sin stemme, og var kanskje preget av en viss formløs leting eller epigoneri. Jeg er ikke helt sikker ennå. Jeg leste diktene i helga og har ennå ikke gjort meg opp noe mening. Debutsamlinger er alltid viktige fordi de ofte er et skritt inn i en ny verden. Man gjør navnet sitt kjent. Jeg fant en anmeldelse i VG av Arne Hannevik med overskriften: "Svak debut". Man kan jo forestille seg hva det gjør med en 23-årig debutant når han får formuleringer som: ....dette er tynne saker ....Ikke fatter jeg hva Økland har villet uttrykke, og klosset er også måten han sier det på... diktene har en tendens til å flyte ut .. spriker til mange sider uten å samles, slengt i ansiktet. Men anmelderen trekker fram et enkeltdikt med lakonisk uttrykksmåte. Nå skal man være forsiktig med å la en anmelder få bestemme ettermælet til en diktsamling. Kanskje er det nettopp det kritikerne kritiserer som blir kjennetegnet på det som de liker senere i forfatterskapet.

Her er diktet anmelderen trekker fram:

Tei med din von.
Tal med di hand.
Ikkje tel stjerner.
Tel sand.

Gløym du har kjærleik,
hugs du har hat.
Ikkje lag songar.
Lag mat!

Munnar skal mettast.
Krefter skal strøyme.
Når alle er vakne,
då skal me drøyme!

P.S fra Billedskrift (1962)

2009-02-11T13:38:00.002+01:00

attesten er utskrevet årsaken klarlagt håret skal gres hendene skal foldes speilet holdes opp og dugges ikke men etter at giften er sluttet å virke skal jeg stå opp ta klærne av og vaske dem henge dem ut på balkongen i solen for at du skal se jeg er hjemme

For de som vil gå dypere

2009-02-05T11:36:00.002+01:00

Silje Marie Stavrum Norevik har skrevet en masteroppgave: "La sjøgress gro over lyset". Lesninger i Kate Næss´ poetiske univers i lys av Maurice Blanchots litteraturfilosofi

Oppgaven finner du her i PDF-format

1962 - Kate Næss

2009-02-04T10:57:00.003+01:00

I 1962 kom Kate Næss med debutsamlingen Billedskrift.

Kate Næss (født 1938 i Oslo, død 1987) var en norsk lyriker. Hun utga bare tre diktsamlinger - i perioden 1962 til 1969, men regnes som en av de mest interessante norske lyrikere fra 1960-åra. Jan Erik Vold har kalt henne «sekstitallets hemmelige dronning.» Hun viser en sterk billedskapende evne i diktene sine, og bildene befinner seg ofte i grenselandet mellom drøm og absurd virkelighet. Diktene hennes kan være utadvendte og hverdagsnære, men hun kan også dikte om livsangst og fremmedfølelse i sensymbolistisk tradisjon. Næss var en av pionerene i Club 7 i Oslo og en av de første som opptrådte i jazz & poetry-sjangeren i Norge. Hun har også gjendikta amerikansk og tysk lyrikk.

En av gåtene knyttet til dette forfatterskapet er hvorfor hun sluttet å skrive?

Hun avslutter sin siste samlingen fra 1969 med følgende strofe:

Vi er på sporet
etter en ny og bedre virkelighet
som skal finnes ikke så langt herfra
Den ligger forhåpentlig
i nærheten av
det hjertet forstår.

Tidligere hadde hun satirisk bemerket at:

Virkeligheten forlater oss
som en rotte

Kanskje finnes det en slags eksistensiell forklaring på denne tausheten fra 1969 fram til 1987 da hun dør av kreft.

En linje fra 1966

2009-01-30T14:22:00.004+01:00

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje

at det må skje -

at tidi skal opna seg...

(...)

Hva slags fenomen er det Olav H. Hauge forsøker å fange inn med denne linjen fra diktet " Det er den draumen" fra diktsamlinga Dropar i austavind. Hvordan skal tida åpne seg? Den personlige tida er jo avgrenset til en strøm i bevisstheten som veksler mellom nåtidens fortid og nåtidens framtid, og i tillegg nåtiden. Den trefoldige vekslingen utgjør den personlige tida i vår bevissthet. Hvis jeg skal forestille meg dette, som egentlig er umulig å forestille seg, så kan man jo forestille seg tida som et landskap. Den temporale tidsopplevelsen får spatial form. Bevissten flyr på ørnevinger over landskapet med suveren oversikt over tida som åpner seg som et slags drømmelandskap. Det er et inntrykk jeg sitter igjen med fra enkelte dikt i samlingen fra 1961. Framtida lekker energi til poeten. Men den personlige tida vil aldri kunne være en film eller et landskap, nettopp på grunn av pendelsvingningene i bevisstheten som ikke får noe konkret uttrykk. I diktet "I Elvedjupet" får kjærlighetslengselen og framtidshåpet en konkret form:
"Og der stend ho. Ho. I elveduren på ein stein. / Er det fossegrimen ho ser etter eller storfiskaren? (...) og "Han gjeng. Gjeng blindt. Lenger / inn i svarte fansmakti /- etter seg sjølv."
Så følger et fint portrett av tida:

Her! roper fossen og syd
blind og allmektig
millom bergi,
her kan alt skje.

Første dikt i På Ørnetuva

2009-01-23T02:13:00.004+01:00

Sangen og ordene

”No syng det atter av mitt hugdjups elv” skriver Olav H. Hauge i det første diktet i samlingen fra 1961. Og hva er det som synger? Er det denne sangen som inspirerer diktene? Er det denne sangen som oversettes til et poetisk språk, til ord. Stormen og de stormkrøkte ordene som klorer seg fast. Eller er det andre følelser det er snakk om? Olav H. Hauge har valgt å kalle diktsamlinga si for På Ørnetuva. Det er en allusjon til Skirnismål, et dikt fra den eldre Edda. Guden Frøy sender Skirnis for å overtale jotunkvinnen Gerd til å gifte seg. Først med å lokke henne, senere med å true henne. Hvis hun ikke er medgjørlig så skal hun sitte på ørnetua som straff med ”nasen mot Hel”. Som et uttrykk for Gudens vrede over avslaget.

Sangen og tidsopplevelsen

Elva er jo et slags urbilde på tida: et konkret uttrykk for ei eksistensiell erfaring. Den personlige tida har jo en tredelt struktur; fortid, nåtid og framtid. Hauge sier om Den Andre Mannen at ”tid er ikkje til for han, ikkje avstandar heller”. Hvis man knytter sangen, ordene og ”hugdjupet” til Den Andre Mannen, så kan vi se diktet i lys av en bevissthetstilstand.

No syng det atter av mitt hugdjups elv,

og vindblik kjem frå svale nattland,

der draumblå tindar speglar seg

i andre sjøar.

Tre perspektiver

Et perspektiv er det romantisk-idealistiske der den poetiske sangen innebærer å forlate ”kvardagspuslingen” og tre inn i et helhetlig forhold til verden som en bærer av tilværelsen. Å ha en kropp er å eie en universell scene og formilde en innsikt: gudegnisten i mennesket; en åndelig-eksistensiell bevissthet. Et annet perspektiv er å spørre seg hva slags personlighetstype er Hauge. Han er tydelig introvert. Han skaper også sanselige og organiske bilder som henger sammen på en bestemt måte. Hans egne psykiske erfaringer smelter sammen med landskapet han kjenner fra Hardanger og utgjør en slags ekspresjonisme. Men det finnes et tredje perspektiv: Sangen som værens hus. Fravær av sang blir da en slags værensglemsel. Nå synger det igjen i elvedypet av mitt sinn. Sangen synger oss. Vi synger ikke sangen. Det synger i oss. Det strukturerer vår verden: vår følelse av tid og identitet, menneskelige relasjoner, kjærlighet og hat. Det poetiske språket er en oversettelse av dette forholdet. Det muliggjør en dialog fra menneske til menneske.

Men kva er mine ord?

Stormkrøkt skog

imot nord,

fjellgrinder

imot dags

herjande

eld.

Oversettelse

Hva er ordene en oversettelse av? Et svar på spørsmålet: Hvordan har du det egentlig? Han kommer ut av huset etter en lang våkenatt. Det gløder over fjellet i nord. Han ser trærne preget av stormene, et språk som har fått utvikle seg over lang tid. Han ser fjellgrindene i silhuett. Menneskelig inngripen i naturen, spor av liv, som åpner og lukker seg mot sangen og viser veien videre til et slags overblikk, over et kjent landskap kanskje, men jeg får en følelse av et overblikk over den personlige tida, både framtida som mulighet og fortida som realitet åpnes i dette blikket.

Og når det gjelder Skirnir lykkes han til slutt å overbevise Gerd med trylleruner.

Sammenbrudd og brente manuskripter

2009-01-22T14:34:00.001+01:00

Vanskelige perioder før utgivelser

I mai 1960 har Hauge en manus liggende klart som han kaller Klårt som ein haustdag. Det består av ca. 40 dikt. I desember samme året brenner han så det ferdige manuskriptet. 18. desember legges han inn på Valen (mentalsykehus). Det er fjerde gangen han er innom der. Oppholdet var bare i 6 uker denne gangen. Seinere på våren begynner han å rekonstruere diktene på nytt og angrer mye på at han brente manuskriptet. Nå har samlinga fått tittelen På Ørnetuva.

Dagboksnotater

I dagbøkene skriver han sykdomsperioden og diagnostiserer seg som schizofren. Han kaller tilstanden av sinnsforvirring for Den Andre Mannen. Han karakteristerer han blant annet på denne måten: "Han er vill og omsynslaus, og kan skræma folk. Tid er ikkje til for han, ikkje avstandar heller; døden er ikkje til for han heller, han har vore til og veit han vert til, han diskuterer aldri den sak. Han er i alt og eitt motsetnaden til den stakkars uslingen som heiter eg, den kvardagspuslingen, denne skræmlingen."

Dvale

Det er som om den andre mannen ligger i dvale og dukker opp med jevne mellomrom. Det ser ut til å gå ca. 5 år mellom hver gang. I en raptus skriver han 100 nye dikt og brenner dem. I mai 1966 opplever han nok et mentalt sammenbrudd, men han klarer å holde seg hjemme. I dagboka skriver han: "I slike stunder, d.v.s. når du er åndeleg vaken, kjenner du deg som eit elektrisk batteri, og ein straum av blå gneister gjeng og slær mot stjernorne. Du er ein spole i eit kraftfelt, og ligg stiv, greistrande i straumen." Sommeren 1966 rekonstruerer han manuset . I august sender han avgårde 109 dikt som blir til Droper i austavind som kommer ut i slutten av november.

Veldig er dagen, men større er natti
for der vert draumane til. (sitat upublisert dikt)

1961 - På Ørnetuva

2009-01-15T08:52:00.003+01:00

Her i samtale med Jon Fosse ( intervjuet finner du her)

I 1961 fikk Olav H. Hauge et slags gjennombrudd med diktsamlinga På Ørnetuva. Jeg har lest diktene på nytt og sitter med et inntrykk av at tidsopplevelsen og beskrivelsen den personlige tida er viktig i denne boka. Tittelen tyder på et slags overblikk, over et kjent landskap kanskje, men jeg får en følelse av oversikt over den personlige tida. Både framtida som mulighet og fortida åpnes i dette blikket der flere tidsplan flyter sammen. Jeg skal se nærmere på noen dikt i samlingen med disse tankene i bakhodet.

Ellers kan det jo være interessant å se på dagbøkene fra 1960 og 1961 for å se på hva Hauge var opptatt av disse årene. Ellers fikk han kritikerprisen for samlinga og fikk en sentral plass hos en ny generasjon diktere. Det kan også være interessant å se litt på biografien til Knut Olav Åmås rundt 61.

Inngang og utgang (et langdikt av Stein Mehren)

2009-01-11T11:29:00.002+01:00

Et langt kjærlighetsdikt og mehrenske metaforer

På side 47 i debutsamlingen finner vi et langdikt som går over 22 sider og som er delt opp i 10 deler. "Inngang og utgang" er tydelig et kjærlighetsdikt. En kvinne og et mannlig jeg vandrer gjennom et drømmeaktig landskap, gjennom tåke og vind, mellom trær og blomster, mens forholdet vokser og fordypes. Diktet er fullt av de typiske genetivkonstruksjonene til Mehren: forventningens dyp, tåkens forheng, kjærlighetens lys, et øyeblikks stumhet, nattens tåkehav, stillhetens hjerte, jordens hjerte, luftens blomster, bladenes regn, himmelens hjemkomst, skyggenes lydløse gitter, våre smils utviskete ansikter, forventningens rom, skyenes elv, hårets villskap i vinden, stillhetens ekko, tidens strand, bevissthetens speilbilder, barndommmens grenser, sekundenes strøm, hjertenes dypsorte klarhet, begjærets vinder, pasjonens elv, øynenes hvite rom, nattens port, hendenes møte og til slutt skogens stemme. Dette lyriske virkemidlet har Mehren vært trofast mot. Det har ofte en kombinasjon har abstrakter som forbindes med noe konkret. Vi finner dem i de seneste diktsamlingene også; for eks i tittelen i samlingen fra 2007 I stillhetens hus. Man blir fristet til å kalle det "mehrenske metaforer".

(...)

Gjennom tåkens forheng
styrter kjærlighetens lys med ett:

står vi foran hverandre
overrasket som fremmende møtende barn
Håndbevegelser og ord
Sigaretten slukket for tidlig
Alt gjennomskuet du
Alt slipper vi forsvarsløst ned

Vi står inne i et øyeblikks stumhet
stumt som et brennende lys
åpner nattens latter en åpen munn
Et dyr... varmt pustende...

(....) s. 49 - 50

Her er de mehrenske metaforene bærer av kontrastene. Paret trer fram for hverandre og blir synlig i tåken i "kjærlighetens lys". De møter hverandre stum glede, forsvarsløse og overrasket over følelsenes intensitet. Vi befinner oss i et arketypisk landskap der Mehren utforsker hva som egentlig foregår. Han forsøker å gripe med intuisjonen hva som skjer med oss. For noen vil dette være "too much" ganske umiddelbart. For andre vil disse bildene tale til dem tydelig om vår felles menneskelige erfaring knyttet til den erotiske kjærligheten. Og som alltid hos Mehren, ligger sorgen og forelskelsen ganske nær, bildene kan passe på begge deler og avløser hverandre, gjentas og varieres gjennom forfatterskapet. Det er et metaforisk landskap der klisjèene møter en intuitiv bevisshet som forsøker å gripe dette egentlige som ligger bak det sanselige, en sammenbindende kraft som gir livet retning og mening. Mens andre vil se disse innslagene som metafysisk kitsch skapt av en sentimental dikter. Kanskje ligger det her en konflikt som stadig hjemsøker oss og som det ikke finnes noe svar på. Den nye aktualiteten i forfatterskapet der kritikerne hyller og oppvurderer Mehren tyder på det. Kanskje er det dette han skriver om i I stillhetens hus:

En stor stillhet kan samle seg
i et ord. Mennesker som brukte ordet før oss
tier. Den taushet som samler seg
i dette ordets stemmer
må være av en annen kraft

Norsk lyrikk 1960 – Stein Mehren debuterer

2009-01-09T15:32:00.004+01:00

Debut

Gjennom stillheten en natt inneholder 26 dikt over omtrent 75 sider. Bibliotekaren på Tromsø bibliotek måtte en tur i magasinene for å finne boka. Når jeg åpner den viser det seg at han kom inn i norsk lyrikk på følgende måte:

"Gjennom stillheten en natt"

Gjennom nattens stjernekalde sal kom vind
men ingen kunne kjenne hvor den kom fra
Den kom over markene men ingen blader rørte seg
Den kom gjennom trærne men ingen skygger ble skremt
den var i hjertet men ingen øyne så den

(….)

Det intuitive blikket

Denne strofen fra innledningsdiktet viser at Mehren er og har vært opptatt av sammenhenger som ellers er usynlige. Den direkte sanselige opplevelsen er ikke Mehrens fokus. Han har en personlighetstype som forholder seg mer intuitivt til verden. Fenomenene er tegn og peker mot noe annet. Undring og intuitive innsikter befolker Mehrens innadvendte blikk på verden. Dette er ikke nødvendigvis sentimentalitet eller et umiddelbart uttrykk for patos, men en eksistensiell undring der de poetiske innsiktene låner bilder fra fenomenene i verden for å vise veien videre der tankene tar slutt. ”Nattens stjernekalde sal” kan være den meningsløse kosmiske kulden som er våre livsvilkår. Da blir vinden er tegn på at det finnes noe der ute, selv om vi ikke kan sette ord på det. Hvis vi prøver å sette ord dette beveger vi oss inn på mystikkens og metafysikkens område. Når det gjelder poesi, så ser det ut som at dette er noe som vi kommer tilbake til med jevne mellomrom. I de siste årene har vi sett dette i diktene til Søren Ulrik Thomsen på 1980-tallet og Jon Fosse på 1990-tallet.

Den nødvendige ensomheten

”Gjennom stillheten en natt” antyder en ensomhet er er nødvendig for å sette ord på og kontemplere over disse innsiktene. Han antyder ei personlig utvikling som fører til indre vekst. Mehrens poetiske prosjekt er nok spekulativt, men dette innebærer ikke at han er påståelig eller feller dommer over andres livssyn. Han er åpen og forsøker hele tiden finne nye ord på sine intuitive innsikter. Denne posisjonen har han vært trofast mot gjennom de nesten femti årene som er gått siden debutboken. På dette stadiet knytter han ”vinden” til Gud: noe usynlig som finnes i hjertet som av og til kommer til deg. Senere i diktet beskriver han opplevelsen ”som om en fremmed, kjærlig hånd/ har strøket meg over håret/ og jeg hvisker Far”.

Inderlighet

”Den var i hjertet” skriver han som så mange poeter før og etter han har gjort. ”Du var vinden” skrev Olav. H Hauge noe år senere hyllet den retningsløse kjærligheten. Hvorfor velger Mehren i 1960 å insistere på å bruke denne lyriske klisjeen? Han vil tydelig knytte”vinden” til det menneskelige følelseslivet. Kanskje vil han insistere på at vi mennesker er sentimentale vesener. Det er ikke til å komme bort fra, selv om samtidspoesien vil bort fra det. Å utelukke dette fra sine intuitive innsikter vil antakelig innebære en slags relativisme for Mehren. Alt er meningsløst. Alt er like mye verdt. Ingenting henger sammen. Mehren synes å antyde at ting henger sammen og det er knyttet til menneskenes følelsesliv. Det innebærer nok en god del idealisme å påstå dette og han avslutter diktet med følgende utopi:

En gang skal Gud åpne himmelen
og sine armer for alle fremmede
som lenge nok har forsøkt
å bebo ensomheten

Sammen forlater vi jorden
som blir forvist til en plass
blant stjernene

Personlig opplever jeg dette på samme måten som idyllen som må være der før skrekkfilmen begynner. Når vi mediterer over meningsløsheten og menneskets livsvilkår i kosmos, må vi også unne oss litt motgodt. I møtet med sorgen og meningsløsheten oppstår et mørkesyn der idealistiske utopier og spekulasjoner rundt naturens og kjærlighetens sammenbindende kraft tar form. Det føles fattig å stå foran en grav uten å sette ord på vinden, enten for seg selv eller for andre. Nettopp det har vært en av de viktige vevtrådene gjennom Mehrens forfatterskap.

Resepsjon av Stein Mehren.

2009-01-08T13:27:00.008+01:00

Hør radioprogrammet Ordfront som handler om Stein Mehren og resepsjonen av han. Jeg skal senere se nærmere på debutsamlingen hans senere i januar. I essaysamlingen Det norske syndromet er Vold kritisk til Stein Mehren og til dels belærende hvis vi tolker slutten på essayet som adressert til Mehren. Han etterlyser klarere og mer konkrete bilder i poesien, inspirert av haikudiktningen. Espen Stueland mener diktene har fått mer stringens på 2000-tallet i samlingene Ark og Den siste Ildlender. Det er mange gode poeng og opplesninger i dette programmet der også Tor Obrestad deltar, med blant annet et innslag fra et radioprogram fra 1962 der Georg Johannessen og Stein Mehren diskuterer. (Hvorfor ligger sånt og støver ned i NRKs arkiver? Sukk...)

Paal-Helge Haugen om Inger Christensen + opplesning

2009-01-07T10:36:00.003+01:00

Dra til ca. 6 min og 10 sekunder, så starter innslaget.